Avholdsorganisasjonen Juvente er i harnisk fordi noen av Norges mest leste bloggere har skrevet om alkohol. Det er jo lovbrudd, må vite.

Liberalerens lesere vet at jeg mener det finnes lover man ikke trenger å overholde. Lover som begrenser min frihet, uten at det finnes noe offer dersom jeg bryter disse lovene. Jeg har skrevet om sivil ulydighet tidligere. Temaet er igjen aktuelt.

NRK meldte idag tidlig at flere av Norges mest leste bloggere, deriblant Ida Wulff, har fått tilsendt vin. Derefter har de blogget om dette. Noen av dem har også hatt konkurranser med alkohol som premie.

NRK skriver: «Det var i juli og august at bloggerne Annette Haga og Caroline Berg Eriksen kåret «Årets Bloggboble». Tre musserende viner ble testet og vurdert, og de valgte ut en vinner. Ida Wulff la kun ut bilde av flaskene hun fikk.»

Det har tidligere vært debatter om hvor bevisste disse mest leste bloggerne er om hvor stor påvirkningskraft de har, og om de klarer å skjelne mellom å blogge om et tema, og produktplassering med omtale. Vinomtalen må anses å havne i sistnevnte kategori.

Om bloggerne ikke visste at slik omtale er forbudt, eller om de gav blaffen i det, er ikke godt å vite. Uansett hva de sier i eftertid. Ida Wulff var ihvertfall i såpass tvil at hun ikke laget noen konkurranse.

Forbudt å reklamere
for alkohol, skriver NRK: «Det er tillatt for uavhengige medier å skrive om og vurdere alkoholprodukter, men reglene er strenge. Det skal skje på initiativ fra media, og det skal ikke være påvirket eller finansiert av bransjen. Det er bare lov å ta imot produkter og skrive om dem hvis man selv har tatt kontakt først.»

Alkoholbransjen har altså ikke lov til selv å ta initiativ til omtale. Og som du vil se av nedenstående er det nettopp initiativ fra bransjen som var årsak til bloggeromtalen.

Men her går det nok en tynn grense. For hva med medieomtale av nyheter på Vinmonopolet? En statseiet bedrift, som også har sine nye varer de for omtale av i media.

Bevisst utfordring av loven
Vinimportøren, via sitt kommunikasjonsbyrå Släger var ihvertfall bevisste på hva de ville, ifølge NRK: «I samarbeid med en av våre vinkunder planlegger vi en sommeraktivitet, hvor vi ønsker å utfordre noen utvalgte norske bloggere til å kåre årets BloggBoble. Det er 3 populære, musserende viner som skal i ilden, hvorav én skal gå av med seieren. Tidligere i vår hadde vi et pressearrangement med musserende vin og bobler i alle varianter, med stor suksess. Nå ønsker vi å få bloggernes mening om hvilken musserende vin som vil slå best an i sommervarmen!»

En vanlig vare
er hva Liberaleren betrakter alkohol som. At bloggere og andre ikke skal kunne skrive om alkohol, er brudd på ytringsfriheten. Det kan ikke være opp til staten å bestemme hvilke produkter og tjenester media skal omtale.

Om omtalen skjer som følge av produktplassering er irrelevant. Derimot kan det diskuteres om de medier som omtaler produkter bør opplyse om hvilke interesser de selv har av omtalen. Men det må være opp til den enkelte blogger eller redaksjon å vurdere.

Igjen blir vi påminnet om hvor viktig det er å ha kritisk sans til det man leser. Man bør tenke over om det finnes alternative kilder for informasjonen, og om det foreligger noen baktanker med medieomtalen.

Liberaleren anser blogging om alkoholholdige produkter som helt iorden. Men i det sosialdemokratiske tante Sofie-samfunnet er det naturligvis ikke så enkelt.

Har du meninger om denne saken? Interessert i hva andre mener? Følg debatten hos Liberaleren.

NA24 samler de beste kommentatorene. Her får du din daglige dose kommentarstoff

Igår hadde Språkrådets direktør Sylfest Lomheim sin siste arbeidsdag. Ny direktør er ikke klar, men det lave tallet på søkere tyder på at det føles vanskelig å tale i offentlig debatt efter Lomheim. Så hvorfor ikke bare legge ned Språkrådet?

Språkrådet skal røkte og vokte om det norske språket. Du har kanskje merket det best når Språkrådet, ofte representert ved nettopp Lomheim, er ute og foreslår nye norske ord, til erstatning for ord importert fra utenlandske språk. Som oftest er det engelske låneord man vil finne gode norske erstatninger for.

Enkelte av endringene Språkrådet foreslår påkaller mest latteren. I andre sammenhenger har den norske formen av en del utenlandske ord forlengst glidd inn i språket.

I mange år fikk jeg av min bestemor hver jul den nyeste utgaven av Hvem? Hva Hvor?-bøkene. En av de mest interessante spaltene het “Nye ord i språket”. De ordene som var listet opp der viste hvordan norsk kultur endret seg. Og dermed språket.

Lomheim har vært en markant direktør i syv år. Han har deltatt i den offentlige debatten, og det er liksom naturlig at Lomheim har overtatt rollen Finn Erik Vinje hadde, som den fremste offentlige språkrøkter. Kanskje er det Lomheims markante debattantrolle som gjør det vanskelig å finne hans erstatter? Ingunn Økland har i dagens Aftenposten en kommentar om prosessen med å finne Lomheims efterfølger. Den som skal fungere i stillingen er Sigfrid Tvitekkja.

Det har alltid stått strid om språket her til lands. Selv er jeg en av dem som er lei av tilnærmingen mellom bokmål og nynorsk. Jeg skriver konservativt bokmål, og det er helt bevisst. Jeg er mot alle de valgfrie formene, som gjør at de to norske skriftspråkene nærmer seg hverandre. For hva er da vitsen med å opprettholde begge?

Det er vedtatt en språknorm for det skriftlige språket. Men de som skal vokte språket, og vise språkets i daglig bruk, som journalister i både skriftlige medier og etermedier, slurver grusomt.

Er det så behov for et språkråd, for å vokte språkets utvikling? Efter min mening er svaret nei.

Språk er ikke statisk. Det utvikler seg. Både på grunn av påvirkning fra andre språk, og efter hvordan språket brukes daglig både skriftlig og muntlig. Selv om det skal finnes visse normer for hvordan språket skal være, vil språket fortsette å utvikle seg.

Språk handler om bevissthet. På 1950-tallet var mange foreldre rasende over samnorskreformen, og gikk inn og rettet lærebøkene ungene deres fikk i skolen. Det vitner om høy bevissthet rundt språket.

Når FrPs stortingsrepresentant Christian Tybring-Gjedde blåser i luren for norsk kultur i Aftenposten, kan mennesker med et sterkt forhold til språket håpe på at Tybring-Gjeddes velgere følger hans kamprop – og i større grad enn idag velger norske forfattere, norskspråklige artister og filmer laget av norske regissører. Med FrPs oppslutning burde det bety et oppsving for norskspråklige kulturuttrykk. Og det aldeles uten skattefinansiert støtte.

For oss andre, som godtar at både språk og kultur er en prosess snarere enn en statisk tilstand, er det likevel viktig å ha en høy bevissthet rundt hvordan språket brukes. Nettopp at vi som enkeltmennesker er oss bevisste vår bruk av språket kan overfløddiggjøre et slikt byråkratisk organ finansierte med våre penger.

Ordtaket “å hoppe etter Wirkola” har forlengst glidd inn i språket som en metafor for vanskelige oppgaver. En oppdatert språkkulturell versjon kan kanskje være at det er vanskelig å tale efter Lomheim?

Istedenfor at vi får en anonym byråkrat inn i direktørstillingen, kan vi kanskje være enige om at Språkrådet er overflødig?

Har du meninger om denne saken? Interessert i hva andre mener? Følg debatten hos Liberaleren.

NA24 samler de beste kommentatorene. Her får du din daglige dose kommentarstoff

Sosialistene fornekter aldri sin tro på at bare man lovfester noe, så skjer det. Men forslaget fra LO om å lovfeste retten til heltidsarbeide er et slag i luften. Spørsmålet er om ikke flere arbeidstagere hadde trengt mer deltid. Ikke mindre.

Den såkalte arbeiderbevegelsen, Ap og LO har samlet seg til “faglig-politisk” konferanse på LO-skolen i Sørmarka. Her fikk landets fremste representanter for arbeiderbevegelsen høre at statsminister og partileder Jens Stoltenberg ikke har noen “nye” saker å komme med, som skal få Ap på offensiven. LO har derimot grepet fatt i de deltidsarbeidendes kår. Og det er jo bra. Noen skal jo også tale deres sak.

Godt timet har Fafo (fagbevegelsens eget forskningssenter) lansert en rapport om deltidsarbeid, og påpekt at det spesielt er en utfordring for kvinner som ønsker å jobbe heltid. Det er ofte i typiske kvinnedominerte yrker at deltidsarbeid dominerer. Dermed kommer kvinner dårligere ut når det gjelder lønn, og dermed også for opptjening av alderspensjon.

FAFO forklarer det med at Norge har et mer kjønnsdelt arbeidsmarked, og at også kjønnsrolletenkning dominerer; mannen er hovedforsørger i familien, og har dermed størst behov for heltidsarbeid.

LOs svar på denne utfordringen er en lovendring: Lovfestet rett til heltidsarbeid. La oss et øyeblikk tenke oss at LOs leilendinger i regjeringen og på Stortinget gjør som de får beskjed om. Retten til å jobbe 8 timer 5 dager i uken, 230 dager i året, blir lovfestet. Hva skal man da gjøre for å tvinge dette gjennom overfor arbeidsgiverne? Oppfordre de ansatte til å politianmelde sine sjefer for å bryte loven? Tvinge gjennom heltidsstillinger i bedrifter som sliter med økonomien? Før man foreslår noe som kan se ut som et enkelt og velbrukt virkemiddel bør man tenke gjennom konsekvensene. Og det er når man vurderer hvilke sanksjoner som kan brukes mot de som ikke oppfyller loven, og hva følgene av slike sanksjoner kan bli, at man ser hvor håpløst forslaget egentlig er.

Skulle LO virkelig gjort noe med dette, skulle de kritisert sine egne gisler, flertallspartiene Ap, SV og SP. Disse tre har tidenes mest velfylte pengebinge, og den arbeidsfreden som ligger i at de har flertall på Stortinget. Disse to forholdene gir en unik mulighet til å gjøre noe med hva de faktisk vil gjøre noe med.

Og hvor er de kvinnedominerte arbeidsplassene? I helse- og eldreomsorgen, i barnehaver og skoler. I renholdsbransjen. Felles for disse arbeidsplassene er at svært mange av dem er i offentlig sektor. De arbeidsplassene der regjeringen og stortingsflertallet har den mest direkte innflydelsen. Regjeringen kan rett og slett bruke sin makt som arbeidsgiver til å konvertere om deltid til heltid. Det vil koste penger, naturligvis. Men man trenger ikke gå veien om lovfesting. Man må bare insistere overfor finansdepartementet. Dette er god kvinnepolitikk. Det er god likestillingspolitikk. Det er god pensjonspolitikk. Det er bra for den såkalte arbeidslinjen. Så hvorfor gjør de det ikke? Dét lurer jeg på. Og det burde LO lure på. Ja, mer enn dét. De burde stille spørsmål til sine egne.

Jeg har ofte latt meg forundre av hvordan lønnsdannelsen i offentlig sektor skjer. For i valgkampene lover regjeringspartiene mye både når det gjelder likestilling, arbeid og lønnsforskjeller. Men når arbeidstagerne i offentlig sektor via sine fagforeninger skal forhandle med arbeidsgiverne, så er det jo en av sine egne de møter. Statsråden med ansvar for lønnsforhandlinger i offentlig sektor. Men da er plutselig alle valgløftene glemt. Da er man like måteholden og forsiktig med pengene som arbeidsgiverkollegene i privat sektor; NHO. Hvor ble det av alle løftene? Hvorfor ser ikke regjeringspartiene at det nettopp er i disse forhandlingene at man virkelig kan oppfylle de løftene man har gitt, og fått gjennomført viktige politiske saker.

Ulempen er jo at dette ville bli dyrt for oss skattebetalere. Jeg skal jo ikke gråte over at regjeringen ikke bruker sin unike mulighet til å oppfylle de løftene de gir, når det er meg som må betale for gildet. Men det er jo lov å la seg forundre.

Det var imidlertid mer deltid jeg ønsket å skrive om. Og det finnes mange som sikkert kunne tenke seg å jobbe mer deltid. La meg ta noen eksempler:

Liberaleren er mot en fast pensjonsalder. Den enkelte burde selv få bestemme når man vil, har lyst (og råd) til å gå av med pensjon. Da styrer man også mer av sin egen pensjonsplanlegning. Man vet mer om hvaslags pensjon man vil få, og hva man kan klare å overleve på. Mange er slitne efter et langt arbeidsliv, og burde kanskje prioritere en styrt avvikling av sitt yrkesliv. En gradvis overgang kan redusere andelen uføretrygdede. Det kan gi besteforeldre mer tid med sine barnebarn, og mer tid til å dyrke fritidsinteresser.

Småbarnsforelde og foreldre til barn i skolealder kan unngå den berømmelige tidsklemmen hvis de jobber mer deltid. Det kan gi dem mer tid med barnene. De minste får bedre tid til å bli kjent med sine foreldre før de skysses avgårde til institusjonell omsorg og oppdragelse. Skolebarn får mer kvalitetstid med foreldrene, og større mulighet for hjelp med leksene. Og til fritidsaktiviteter sammen med foreldrene. Behovet for SFO kan bli mindre. Ungende får dermed mer tid sammen med sine foresatte, fremfor med ufaglærte SFO-ansatte. Hvis jeg skulle slå et slag for hvem av forelderene som bør gå over til deltid, måtte det være fedrene.

Personer som har behov for faglig oppdatering kan kombinere deltid med efterutdannelse. Personer med ulik grad av sykdommer eller funksjonshemning kan ha en glidende overgang mellom jobb og behandling eller rehabilitering.

Mer deltid kan rett og slett gi mer livskvalitet. Mindre stress – og mindre forbruk. Økonomene vil naturligvis rive seg i håret over at livskvalitet settes over levestandard. Det samme vil nok både byråkratene i Finansdepartementet og de mange i fagbevegelsen som lever av å fremme krav for yrkesaktive. Men for hver og en av oss kan mer deltid i ulike faser av livet være en fordel.

Har du meninger om denne saken? Interessert i hva andre mener? Følg debatten hos Liberaleren.

NA24 samler de beste kommentatorene. Her får du din daglige dose kommentarstoff

Var refrenget fra SV-leder Kristin Halvorsen på nyhetene igår. Men hvem er det som lar seg kjøpe og betale? Hadia Tajik bruker dine penger og tiden du har betalt for til noe helt annet enn tiden skal brukes til.

Igår var jeg inne på at det (fortsatt) ikke er forbudt å bruke pengene sine på det man selv finner fornuftig. Uansett hva andre måtte mene om pengebruken. Jeg mener jo at næringslivet i mange sammenhenger demonstrerer mangel på elementær kunnskap om det norske politiske systemet når de velger å kjøpe dyre råd fra lobbyister. Men det får være deres problem.

Hvis man skal snakke om hvem som har mest innflydelse, er det bare å se hvem som får gjennomført sin politikk – de som bruker penger på lobbyisme eller de fagforeningene som har sine ledere i Arbeiderpartiets sentralstyre? Dette spørsmålet stiller PR-rådgiver Hans Geelmuyden. Store interesserorganisasjoner som Fagbevegelsen, Bondelaget og andre har mer institusjonalisert makt enn hvilken som helst annen aktør utenfor det politiske systemet.

Som flere har vært inne på, er det venstresidens folk som blåser seg opp. Ikke så rart. Det er jo der i gården formyndertankegangen er sterkest. Det er der man ikke liker at folk bruker egne penger på noe sosialister ikke ville gjort. Ifølge sosialistene skal man helst bruke andres penger. Det vil si, politikerne skal bruke andres penger.

Vi, du og jeg, som skattebetalere, finansierer virksomheten til Kristin Halvorsen, Marit Nybakk og andre. Vi betaler dem for å styre landet best mulig. Både gjennom lønn til folkevalgte, til sekretærkorpset på Stortinget, til rådgiverne i departementet.

Men hvor er moralen hos våre folkevalgte når de istedenfor å styre bruker tiden på å gi andre råd. I den tiden vi har betalt dem for å styre? Som Vampus er inne på, bruker stortingsrepresentanter som Hadia Tajik sin tid som betalt stortingsrepresentant til å lære særinteressegrupper det samme som partifelle Bjarne Håkon Hanssen tar 3500 kr timen for å lære Espira og andre private firmaer.

Espira bruker sine penger og Bjarne Håkon Hanssens tid. Hadia Tajik bruker dine og mine penger og den tiden vi har betalt henne for å gjøre en spesiell oppgave, til å gjøre noe helt annet. Noen har en skrudd oppfatning av hva moral er når de mener at Hanssens adferd er umoralsk mens Tajiks er moralsk.

De venstresiden rådgir om lobbyvirksomhet er særinteressegrupper som vil opprettholde sine støtteordninger over statsbudsjettet. Men hvem sier at disse gruppene skal ha dine og mine penger til det de mener er viktig? Og hvorfor må det lønnes byråkrater for å samle inn våre penger for å deles ut igjen til disse gruppene? Hvorfor kan de ikke bare be deg og meg om penger direkte?

Det er også noe annet som er problematisk med de røde folkevalgtes opplæring i lobbyvirksomhet. Ideologisk ønsker disse, som Tajik, et størst mulig offentlig budsjett, og forteller disse særinteressegruppene at de ikke vil klare seg uten statlig støtte. Som kjent er lykken gjort når en folkevalgt med behov for å bli gjenvalgt finner en særinteressegruppe med ønske om fast post på statsbudsjettet. Da kan de to partene ha gjensidig nytte av hverandre. På din og min bekostning.

Man burde kanskje utfordre de folkevalgte på hvilken moral de er i besittelse av, i ulike sammenhenger. Uansett om det er i møte med særinteresseorganisasjoner, lobbyister eller andre. Hva veier tyngst i vektskålen? Å gjøre det man føler er riktig, det som er programfestet av partiet – eller muligheten for å kjøpe stemmer til gjenvalg?

Det Marit Nybakk, Kristin Halvorsen og andre gir uttrykk for, er egentlig dobbeltmoral. Det de egentlig sier er at “det vi gjør er riktig og bra, mens det Bjarne Håkon Hanssen gjør er slemt og dårlig”.

Hvis vi ser mer overordnet på det, er det jo venstresiden som gir næring til veksten i lobbyvirksomheten. Jo flere lover og regler, jo verre blir det for vanlige folk og bedrifter å følge med og ha oversikt over beslutningsprosesser etc. Det er venstresidens egen politikk som har skapt jobben til Bjarne Håkon Hanssen.

Så fremfor å bruke tid på å refse Hanssen burde Kristin Halvorsen, Marit Nybakk, Tove Karoline Knutsen og andre begynne med å endre egen politikk?

Dét rådet er helt gratis.

Har du meninger om denne saken? Interessert i hva andre mener? Følg debatten hos Liberaleren.

NA24 samler de beste kommentatorene. Her får du din daglige dose kommentarstoff

Igår kom det frem at IAAF nekter den dopingmistenkte kappgjengeren Erik Tysse en DNA-test av den urinprøven som ligger til grunn for anklagen om doping. Vi er for private domstoler, men kravet til rettssikkerhet kan ikke være lavere enn i de statlige domstolene.

Ifølge Dagbladet lørdag forandret Tysses urinprøve såkalt spesifikk vekt efter at den kom til laboratoriet i Roma. Tettheten viser om prøven kan brukes til dopingtest, og om prøven er vannet ut før selve dopingtesten.

Prøven viste forøvrig at Tysse hadde normale EPO-verdier. Det er altså flere grunner til at prøven bør analyseres på nytt.

I motsetning til IAAF har Antidoping Norge ikke svart på begjæringen fra Tysses advokat om DNA-test av urinprøven.

Liberaleren er tilhenger av private domstoler, der partene kan avtale seg imellom at de respekterer utfallet. Men det kan ikke være slik at aktoratet sitter med alle kort, og at bevisene ikke kan efterprøves.

Antidoping Norge bør bidra til å sikre Erik Tysse den rettssikkerheten han nektes av IAAF. Domsavsigelser fra idrettens voldgiftsdomstol vil ha liten verdi hvis det kan reises tvil om den “anklagedes” rettssikkerhet i prosessen from mot dom. Som i vanlige rettsproseser må bevisbyrden ligge på den som kommer med anklagen.

Idrettsutøvere som blir anklaget for doping fremstår som forhåndsdømt, og med små muligheter til å renvaske seg. Slik kan det ikke være, hvis man skal ha tillit til de organene innen nasjonal og internasjonal idrett som har som jobb å avsløre doping.

Har du meninger om denne saken? Interessert i hva andre mener? Følg debatten hos Liberaleren.

NA24 samler de beste kommentatorene. Her får du din daglige dose kommentarstoff

“Kamerat Duch”, sjefen for det beryktede Tuol sleng-fengselet i Phnomh Penh under Røde Khmer-diktaturet, fikk 35 års fengsel. Dommen kommer for sent, og selve rettsoppgjøret er for smalt. Bare toppene tiltales.

Kamerat Duch, et dekknavn for Kaing Guek Eav, var den første av toppene i den kommunistiske geriljaorganisasjonen Røde Khmer som ble tiltalt og dømt. En håndfull andre står også tiltalt. Men rettsoppgjøret efter folkemordet i Kambodsja i siste halvdel av 1970-tallet går ikke lenger ned i Røde Khmers rekker.

Duch fikk 35 år for forbrytelser mot menneskeheten. Han klarte å holde seg skjult lenge efter at Røde Khmer-regimet falt i januar 1979, efter at den kommunistiske regjeringen i Vietnam var lei av grenseprovokasjonene. Først efter 20 år, i 1999 overgav Duch seg. I de 20 årene fulgte han lojalt Røde Khmer-ledelsen, som bedrev geriljakrig mot det nye regimet.

Røde Khmer-regimet er beryktet både for folkemordet på sitt eget folk, men også på grunn av regimets ekstremt ytterliggående samfunnseksperiment. Byer, penger, utdannelse – alt ble bannlyst. Røde Khmer ønsket ikke kontakt med omverdenen. Byene ble tømt for folk. Alle ble jaget ut av byene. På landsbygden skulle alle jobbe fra tidlig morgen til sen kveld med å skape et nytt samfunn. Alle skulle dyrke jorden. Familier ble oppløst. Barn skulle produseres efter tilladelse fra regimet, og oppdras av partiet.

All tenkelig og utenkelig opposisjon skulle utryddes. Hadde man briller var det et tegn på utdannelse, og dermed mulig opposisjon. Slike ble drept for fote. Men Kamerat Duch var blant de beste hoder i sin generasjon. Visstnok en ypperlig matematiker. Kanskje var det derfor at han systematiserte “tilståelser”, tortur og drap i Tuol sleng-fengselet, en tidligere ungdomskole i hovedtaden Phnomh Penh. Slik dokumenterte han sine egne forbrytelser. Idag er S-21 som det også ble kalt, et museum. Et monument ikke bare over regimets forbrytelser, men over de grusomme og primitive metodene som ble brukt for å torturere og drepe. Og akkurat i S-21 var det sine egne de drepte. Røde Khmer-kadre som var mistenkt for ikke å være sterke nok i troen. Tilslutt ble fangevokterne selv drept, av nye voktere. Å gå i museet og se bilder av ofrene er som en sjelelig tortur. Ingen ble spart.

Kamerat Duch tilstod først, men valgte tilslutt å påpeke at han bare fulgte ordre. Ifølge krigsforbryterdomstolen i Nürnberg efter 2.verdenskrig, oppgjøret med nazilederne i Tyskland, er dette ikke en holdbar eller frigjørende unnskyldning. Mennesket har fri vilje, og kan tenke selv. Mennesket kan sies å ha et indre moralsk kompass som skal kunne veilede en. Man har et selvstendig, individuelt ansvar for å si ifra om at man ikke vil delta i slike handlinger.

Kamerat Duch ledet også Santebal, det hemmelige politiet under Røde Khmers styre i Kambodsja.

Den rettslige prosessen mot Røde Khmer-toppene kommer altfor sent. Regimet falt i januar 1979. Både USA, Russland, og China har hatt interesser av at prosessen skulle komme sent og være begrenset. Også Norge har sine svin på skogen. Da den utstøtte kommunistiske regjeringen i Vietnam invaderte Kambodsja i 1979 gjorde de kambodsjanerne og verden forøvrig en tjeneste; Pol Pots regime falt, og klarte aldri å komme tilbake til makten. Folkemordet opphørte. Men siden kommunistregimet i Nord-Vietnam vant Vietnamkrigen fire år tidligere, hadde landet vært utestengt fra “det gode selskap” i verden. Da Vietnam efter å ha jaget ut Røde Khmer satte inn en av sine marionetter, den avhoppede Røde Khmer-offiseren Hun Sen, var det Pol Pots eksilregjering som beholdt landets plass i FN. Og det varte i mange år. Nærmest hele verdenssamfunnet støttet geriljakrigen Pol Pots soldater bedrev mot det nye regimet. Idag fremstår det som helt uforståelig. For Røde Khmers forbrytelser mot eget folk var kjent.

Lik oppgjøret i Nürnberg er slike rettssaker viktig, for de viser hva individer kan gjøre mot hverandre når de går inn i bevegelser som er totalitære av natur og med utopiske mål, og får tilgang på statlige maktmidler.

Jeg vil også anbefale å lese Den siste reisen til Phnomh Penh, om en av Røde Khmers diplomater.

Har du meninger om denne saken? Interessert i hva andre mener? Følg debatten hos Liberaleren.

NA24 samler de beste kommentatorene. Her får du din daglige dose kommentarstoff

Surrogati er forbudt i Norge. Men ikke andre steder. Statsråd Lysbakken vil ha slutt på at nordmenn gjør noe i utlandet som er forbudt i Norge. I vanlig norsk stil.

Nordmenn skal ikke være horekunder i utlandet. Man skal helst ikke spille poker, eller foreta seg andre ting som er forbudt her i Norge. Selv om det er tillatt i andre land. Slik tenker formynderne og byråkratene.

Flere ganger i det siste har media fortalt om nordmenn som har benyttet seg av såkalt surrogati, for eksempel i Inda. Og så har de strandet der, fordi deres barn ikke får norske identitetspapirer.

Nå vil barneminister Audun Lysbakken ifølge VG ha slutt på at indiske fertilitetsklinikker behandler nordmenn, selv om behandlingen er fullt ut lovlig i India. For norske byråkrater sliter med å finne lovhjemmel for at foreldrene kan ta med seg sine barn hjem til Norge når de er unnfanget utenlands på måter som er ulovlig i Norge. Da er det jo innlysende at istedenfor å skjære gjennom den gordiske byråkrat- og lovknuten i Norge så ber man andre land endre eget lovverk – eller slutte med å gjøre ting som er fullt ut lovlig.

Men hva er egentlig problemet med surrogati? Ifølge Surrogatiforeningen er lovverket utformet slik at det er den fødende kvinnen som kan defineres som mor. Så hvis en norsk kvinne får sitt egg befruktet utenfor livmoren og båret frem av en annen kvinne, er det ikke hennes barn. I Norge er det ikke tillatt hverken med eggdonasjon – eller å bære frem noen andres barn i egen livmor. Derimot inneholder ikke lovverket noe forbud mot å være foreldre via eggdonor eller surogati. Og derfor reiser norske statsborgere utenlands for å få hjelp til selve metoden. Problemet oppstår fordi en kvinne føder en annen kvinnes barn.

Så hva kan statsråden gjøre? Han kan fremme et lovforslag om at det er forbudt å bli for nordmenn å bli foreldre ved surrogatmetoden, og barn født via surrogati i utlandet vil ikke få innreisetilladelse til Norge, og heller ikke få norske identitetspapirer.

Eller han kan fortsette praksisen norske myndigheter har lagt seg på allerede; trenere sakene og ikke gi barn født ved surrogati norske ID-papirer. Dermed vil disse barnene strande permanent i utlandet, og det vil kanskje ha en preventiv effekt overfor andre nordmenn, par og enslige, som vurderer å bruke surrogati. Uten at han direkte forbyr noen å være foreldre. Han gjør det bare så vanskelig at folk lar være.

Oppførselen til norske myndigheter overfor de aktuelle familiene er uverdig. Å ikke klare å ordne opp i en byråkratisk og lovmessig floke skaper uholdbare situasjoner for de familiene det gjelder. Man bør ta inn over seg at det norske lovverket ikke holder følge med den teknologiske utviklingen eller selve virkeligheten.

Vil norske myndigheter legge ned forbud mot å være foreldre ved surrogati så får de være så ærlige at de fremmer selve lovforslaget. Slik at vi kan få en reell debatt om selve temaet – uten at saken havner på et byråkratisk sidespor der vi bare antydningsvis ser en flik av selve kjernen; hvordan skal man bli foreldre i et moderne, høyteknologisk samfunn?

Har du meninger om denne saken? Interessert i hva andre mener? Følg debatten hos Liberaleren.

NA24 samler de beste kommentatorene. Her får du din daglige dose kommentarstoff

Journalister bør forventes å kvalitetssjekke opplysninger som kilder eller intervjuobjekter fremsetter. Men NA24 presterer å trykke et intevju med Gjeldsofferalliansens Bengt Scheldt, og det er fullt av faktiske feil.

NA24 gjengir Scheldt at inkassoselskaper spekulerer i å oversende til inkasso fakturaer som har forfall midt i fellesferien. Han hevder også at fakturaer kan sendes til inkasso selv om det bare er gått én dag siden forfall. Og han presterer å påstå at det er dårlig inkassoskikk å sende forfalte krav til inkasso midt i ferien.

Det første er en påstand som Scheldt nesten må dokumentere selv. De to andre påstandene kan enkelt motbevises.

Til inkasso: Minst to uker efter forfall
Inkassolovens § 9 inneholder bestemmelser for når en faktura kan gå til inkasso. Det finnes ingen regler for hvor langt forfall en faktura skal ha. Dette er noe som avtales mellom partene. Men du vil finne både 7, 10, 14 og 28 dagers betalingsfrist på fakturaer. Imidlertid inneholder den nevnte § 9 bestemmelser om purring og inkassovarsel. Det er nok med én purring hvis dette også er inkassovarsel. Den må ha 14 dagers betalingsfrist, og være sendt på papir. Ergo kan ikke en faktura sendes til inkasso dagen efter at den forfaller.

Konklusjon: Scheldt bommer. Kan han ikke de grunnleggende lovbestemmelsene om inkasso?

Ikke dårlig inkassoskikk
Enten snakker Gjeldsofferalliansens leder uten å vite bedre, eller mot bedre vitende når han hevder at det er dårlig inkassoskikk å sende forfalte krav til inkasso i ferien.

Iht. vedtak i Inkassoklagenemden (sak 196/06) uttaler nemden seg om to forhold, hvorav det ene gjelder inkasso i ferien. På siste side i kjennelsen kan man lese følgende:

“Klager har videre anført at han grunnet feriefravær ikke ble kjent med at inkassovarsel var sendt før betalingsfristen i varselet var utløpt og betalingsoppfordring var sendt. Nemda har i sin praksis bygget på at de alminnelige fristreglene i inkassolovgivningen gjelder generelt. Om det skal gjøres unntak for de alminnelige fristregler i forbindelse med helligdager og vanlig ferietid er et politisk spørsmål. Etter forarbeidene til inkassoloven (Ot.prp nr 2 1988-89 side 57) ligger – så lenge kravet er avsendt på betryggende måte – risikoen for forsinkelser i postgangen og for at varslene i det hele kommer frem på skyldner. Om det er gått seks dager fra avsendelse av varselet til det ble mottatt av skyldneren, er det uheldig, men etter gjeldende rett kan ikke dette sies å være i strid med inkassolovens § 9. Nemda bemerker dessuten at klager måtte være klar over at han hadde et uavklart krav rettet mot seg da han reiste på ferie. Inkassovarselet kan derfor ikke ha kommet overraskende på klager.”

Altså: Lovverket slik det står idag gir ingen unntak for ferie og helligdager. Og: Du vet at du har et krav. Du da må du regne med at det kommer et inkassovarsel hvis du ikke har betalt.

Konklusjon: Scheldt bommer grovt med sin påstand. Jeg skal ikke være så ondsinnet å påstå at Scheldt bevisst forsøker å forlede skyldnere til å fremme innsigelser på direkte galt grunnlag. Men det må være lov å være overrasket over at lederen for Gjeldsofferalliansen ikke bestreber seg på å komme med korrekte opplysninger når han forsøker å opplyse folket i saker han burde forventes å ha kunnskap om.

Spekulerer i å sende saker til inkasso i ferien?
La oss vende tilbake til Scheldts innledende påstand. La oss si at en faktura sendes ut 01.juli, med forfall 15.juli. Da må kreditor sende et inkassovarsel. Dette sendes den 16.juli, med forfall 30.juli. Da kan fakturaen aller tidligst overføres til inkasso den 31.juli. Men som regel er det noen dager mellom forfall og neste tiltak.

Betalingsoppfordringen som sendes den 31.juli har to ukers betalingsfrist. Da begynner vi å nærme oss skolestart. Som Scheldt bør kjenne til kan bare halvparten av det lovregulerte salæret ilegges kravet når det registreres til inkasso. Fra nyttår kom det nye régler, som gjør at siste halvdel av salæret først kan ilegges efter 42 dager, mot tidligere 29 dager. Da er vi langt ute i september (i vårt eksempel).

Oversikt over økonomien?
Man kan lure på hvorfor Scheldt uttaler seg som han gjør, men i dagens moderne samfunn vet de fleste hvem de har et kundeforhold til; enten det gjelder strøm, hustelefon, mobiltelefon, banklån osv osv. Mange bruker også nettbank, og kan legge fakturaer til forfall f.eks på lønningsdato.

Hvis du vet at du skal reise bort på ferie kan du ta med deg info til nettbanken, eller legge inn betalinger. Dét å planlegge økonomien såpass at man har satt opp månedsbudsjett der alle faste utgifter (med ca-forfallsdato) er heller ingen uvanlig øvelse.

Vet man at man skal reise bort på ferie kan man ta kontakt med sine faste leverandører og gjøre avtaler om forfall, betaling etc. Man kan også avtale med noen man kjenner og stoler på at de sjekker post og varsler om det skulle komme noe “alarmerende”. Det er heller ikke uvanlig å få varsel på sms eller epost om regninger som forfaller.

Fri til å bytte leverandør
La meg også nevne at selv om inkassoselskapene er Gjeldsofferalliansens “naturlige” fiende, så er det altså de selskapene du og jeg er kunde hos som sender forfalte krav til inkasso. Og hvis du er uenig i dine leverandørers inkassopolicy, så er du jo fri til å bytte leverandør – enten det gjelder mobil, strøm eller andre tjenester.

Hvorfor føle seg som et offer?
Hvorfor Bengt Scheldt ikke istedet velger å komme ut med slike “innlysende” råd som de jeg nevner tilslutt i artikkelen, kan man lure på. Men det er like innlysende at Gjeldsofferalliansen har et fiendebilde som de vil bekrefte, og samtidig opprettholde sine medlemmers og sitt publikums bilde som offer. Da passer det kanskje dårlig å gi råd som gjør folk istand til å håndtere sin egen hverdag – uten å føle seg som et offer?

Det finnes definitivt andre å søke råd hos, enn Bengt Scheldt. Noe faktasjekken av hans påstander til fulle viser.

Har du meninger om denne saken? Interessert i hva andre mener? Følg debatten hos Liberaleren.

NA24 samler de beste kommentatorene. Her får du din daglige dose kommentarstoff

For et år siden var Honduras i nyhetsbildet verden over. Grunnen var et påstått kupp mot president Manuel Zelaya. Bildet skulle snart vise seg å være mer komplisert. Det var nemlig en konstitusjonell strid.

Undertegnede og Liberaleren havnet snart i den verbale skuddlinjen her hjemme, sammen med Minervas Jan Arild Snoen. Grunnen var at vi omtalte det påståtte kuppet som en konstitusjonell strid.

Konstitusjonell strid
Hvorfor? Jo, fordi Høyesterett ba landets militære om å avsette president Zelaya, og dét med støtte fra Kongressen. Grunnen var at presidenten, som i henhold til landets grunnlov ikke kan velges for mer enn én periode hadde forsøkt seg på en Chaves-vri; å gjennomføre en rådgivende folkeavstemning om det skulle innkalles til en grunnlovgivende forsamling for å forandre landets grunnlov. Hæren hadde blant annet nektet å delta i distribusjonen av stemmeurner til den såkalte folkeavstemningen. Den som overtok efter at Zelaya var avsatt, var den neste i maktrekkefølgen, iht. landets grunnlov; Kongressens president Roberto Micheletti.

28.juni ble Zelaya arrestert av militæret. Tatt i betrakning Latin-Amerikas historie fikk han en human behandling. Ikke ble han fengslet og torturert, og ikke ble han henrettet. Istedet ble han sendt ut av landet. Han fikk snart husrom blant politisk likesinnede på kontintentet, og kunne holde show for verdenspressen.

Det handlet altså om en konstitusjonell strid. Men verdens ledere så det ikke slik. Med stor selvsikkerhet ble det såkalte kuppet fordømt. Verdens ledere var plutselig eksperter på konstitusjonelle forhold i Honduras. Til tross for at det ikke er uvanlig i både Nord- og Syd-Amerika med begrensninger i antall valg man kan stille til (i USA kan man bare stille til gjenvalg som president én gang), stilte Latin-Amerikas ledere seg opp på rekke for å støtte Zelaya. På Minerva forklarte Einar Bjørshol hvorfor.

Statsrettslig tung debatt i norsk bloggsfære
I norske og internasjonale medier var fordømmelsen av Zelayas avsettelse unison. Men i den norske bloggsfæren foregikk debatten livlig, og det var en debatt der tunge statsrettslige begreper som maktfordeling, konstitusjon, presidentstyre, begrepet “folkevalgt” osv. ble kastet frem i analysen av hva som egentlig foregikk i Honduras. Man kan i eftertanke spørre seg hvorfor medstrømsmedia ikke bidro med større fokus på disse sidene ved saken – men da hadde jo begreper som militærkupp, Latin-Amerika, bananrepublikk og lignende mistet sin assosiasjonsverdi.

Liberaleren ble som nevnt fordømt, i Klassekampen – og på nett, av SVs nåværende parlamentariske leder Bård Vegar Solhjell og folk fra partiet Rødt.

Liberalerens dekning av konflikten – og debatten
Vi presenterte konflikten i Honduras 29.juni, sammen med vårt prinsipielle syn. Vi omtalte eposten jeg sendte utenriksminister Jonas Gahr Støre - som jeg forøvrig fortsatt venter på å få svar på. Av venstresida.net ble høyresiden beskyldt for å ha et heller tvilsomt forhold til militærkupp og diktaturer – noe Liberaleren svarte på 30.juni. Refsen som ble meg og Jan Aril Snoen til del, sto i Klassekampen 02.juli – og Liberaleren svarte samme dag. Klassekampen hevdet i en kommentar under vår artikkel at min partipolitiske tilknytning ble brukt for å plassere meg i det politiske landskapet. Men det hadde vært vel så korrekt å bruke min idelogiske tilknytning. Det er nemlig den som avgjør mitt syn på konflikten i Honduras. Liberaleren hadde 03.juli en ny artikkel, der vi gjennomgikk mediedekningen av konflikten - samtidig som vi svarte Bård Vegar Solhjell på hans påstander om at høyresidens forhold til diktaturer er heller tvilsom.

Når jeg i eftertid leser de artiklene Liberaleren skrev, og de som ble skrevet på Minerva (av bl.a Jan Arild Snoen), og av Onar Åm, mener jeg at vårt syn står seg godt.

Burde vært stilt for riksrett
Liberaleren mente at Zelaya ikke burde vært sendt ut av landet, men snarere stilt for riksrett i Honduras. Det er pussig at når de militære i et latin-amerikansk land for en gangs skyld stiller seg på grunnlovens side, så blir det utlagt i verdens medier som et kupp i “god” latin-amerikansk tradisjon. Det var faktisk det motsatte.

“Grunnlovsstridig regime” – ifølge NTB
Et år efter avsettelsen av Zelaya har det ikke vært mye oppmerksomhet i media. Men Jeg har sett en heller komisk NTB-melding. Jeg siterer: “De fleste land i Latin-Amerika, inkludert Brasil, nekter å anerkjenne president Porfirio Lobo som vant et valg som ble arrangert av et grunnlovsstridig regime i fjor høst.” Det er begrepet “grunnlovsstridig regime” som påkaller smilet. Regimet var tvert imot i tråd med Grunnloven. Presidentvalget ble avholdt slik det var planlagt, iht. Grunnloven. Uten Zelaya som kandidat. Hvordan ville det vært om Zelaya hadde fått avholdt sin “rådgivende folkeavstemning” om å endre grunnloven får vi aldri svar på. Lobos regime er forøvrig anerkjent av både USA og EU.

Forsøk på å sverte Armando Valladares
I den norske politiske debatten er Honduras lite synlig. Men i forbindelse med arrangementet Oslo Freedom Forum tidligere iår ble det gjort forsøk fra Manifest Analyse og Magnus Marsdal på å sverte Armando Valladares. (Se blant annet denne artikkelen – med lenke til notatet fra Manifest Analyse der Valladares svertes). Han er i opposisjon til Castro-diktaturet på Cuba, og har tilbrakt 22 år i fengsel. Hans “forbrytelse” ifølge ytterste venstre er at han støttet avsettelsen av Zelaya.

Du kan lese mer om avsettelsen av Zelaya her. Og om den konstitusjonelle krisen i Honduras, her. Det er interessant å merke seg hvordan Wikipedia omtaler Zelayas regime, blant annet hans behandling av journalister.

Har du meninger om denne saken? Interessert i hva andre mener? Følg debatten hos Liberaleren.

NA24 samler de beste kommentatorene. Her får du din daglige dose kommentarstoff

Det er på tide Dagsavisen og Klassekampens kommentatorer tar noen leksjoner i faget “nyere høyrepopulistisk politisk historie”, eller blir byttet ut. Uten slike grep kan de ikke analysere Nye FrP.

FrP brukte en gammel valgplakat fra Einar Gerhardsens tid da de på sin pressekonferanse kritiserte regjeringens manglende satsning på norsk infrastruktur. FrP kaller det å “bygge ned landet”.

“Hvorfor gikk Einar Gerhardsen feil vei?” skal Eli Hagen ha spurt efter å ha sett en karikatur der Carl I. Hagen går i Einar Gerhardsens fotspor, bare i motsatt retning. Det var i forbindelse med at FrP flyttet inn i lokaler med fasade ut mot Arbeiderbevegelsens høyborg Youngstorvet. Med tiden er det mer enn bare fasaden FrP har pusset opp for å tiltrekke seg den arbeidende mann og kvinne.

Venstresiden generelt, og Ap spesielt, vil hevde at FrP bedriver politisk gravrøveri. Men det er ikke første gangen beskyldningen kommer. For FrP har det med å vise til Gerhardsen. Enten det er når det gjelder organisasjonsbygging (Gerhardsen kunne også kvitte seg med folk når det var nødvendig), avstand mellom ledere og vanlige (arbeids-)folk, eller nå – med opprustningen av offentlig sektor. Siv Jensen pekte på at det foreligger et vedlikeholdsefterslep på 800 milliarder kroner i offentlig sektor.

Her kunne hun benyttet anledningen til å koble på opptil flere ideologiske resonnementer; for eksempel at det offentlige som eiendomsbesitter er en sørgelig historie. Og det er det en grunn til. Når det offentlige eier noe ligger det intet incitament til å ta vare på eiendelene, pleie dem og sikre dem best mulig. I motstning til med privat eierskap. Det er jo ingen stemmer å tjene på å love vedlikehold av skoler, sykehus og veier. Det er jo resultatene som teller, enten det er behandlede pasienter, utdannede elever eller kilometer vei å kjøre på.

I tillegg kunne Jensen nevnt at når de rødgrønne partiene mener at “alt” er et offentlig ansvar, blir det lite penger igjen til de virkelig tunge oppgavene som “alle” anser for å være offentlig ansvarsområder.

Nå vet ikke jeg om hun faktisk benyttet disse argumentene.

Tradisjonell misforståelse om Nye FrP
Klassekampen refser FrP på lederplass for bruken av Einar Gerhardsen, men bommer grovt når avisen i det øvrige behandler FrP som om partiet fortsatt var liberalistisk. Klassekampen henviser til Anders Lange, og partiets lange kamp mot offentlig sektor, og for lavere skatter og avgifter.

FrP går fortsatt inn for lavere skatter og avgifter, men har klart kunststykket å kombinere dette med en stor satsning på offentlig sektor. Partiet har aldri vært motstander av å bruke penger på infrastruktur og helse. Med sugerør ned i Oljefondet (ja, det som egentlig heter Statens Petroleumsfond) har partiet nok av penger å bruke, der de andre har svinebundet seg selv med Handlingsregelen. Egentlig et misvisende navn, når regelen går ut på å at den eneste handlingen som skal skje er i utenlandske aksjer og investeringsopbjekter.

Å bruke liberalisme som grunnlag for å kritisere FrP blir helt misforstått, når partiet faktisk ikke vil la offentlig sektor forfalle, og knapt nok går inn for å redusere offentlig engasjement på noe som helst område. Og skulle man kritisert FrP med en slik ideologisk merkelapp, kunne Siv Jensen faktisk hentet frem Adam Smith og vist til at også han mente at infrastruktur som samferdsel var et offentlig ansvar.

Selv om vedlikehold og efterslep sannsynligvis er lite “sexy” begreper når man skal vinne velgere, er jeg sikker på at FrPs markedsførere finner gode eksempler og formuleringer til å gjøre temaet mer salgbart overfor folk flest. Ingen som har fulgt vinterens kaos i kollektivtrafikken spesielt og transportsektoren generelt, vil være uinteressert i forslag som faktisk kan løse situasjonen. Samfunnsøkonomisk er det direkte ulønnsomt at veiene har for lav kapasitet og at busser, trikker og tog mer står enn går.

Frekk og historieløs?
Arne Strand, redaktør i Dagsavisen (tidligere bedre kjent som Aps hofforgan Arbeiderbladet) reagerer også på refleks når han på Twitter skriver at “Frp-ledelsen er frekk og historieløs når den viser til Einar Gerhardsen.” Og han utdyper det i dagens kommentarartikkel i Dagsavisen.

Men også Strand bommer.

På Gerhardsens tid fantes det intet oljefond, men sjelden har vel Norge vært bygget ut og modernisert så grundig som da. De første årene kan nok Marshallhjelpen anses som en erstatning for dagens oljefond, men forskjellen er jo at dengang ble pengene brukt. Innenlands. Det var ingen som var i tvil om at det skulle bygges veier, jernbane, sykehus og skoler.

Strand mener FrP bommer fordi de argumenterer ved å henvise til Gerhardsen, men er mot virkemidlene han brukte.

FrP har funnet virkemidler for en ny tid; oljefond og kjøp utenlands.

Det er merkverdig at hverken Klassekampen eller Dagsavisen klarer å ta inn over seg det politiske linjeskiftet som skjedde i FrP foran valgkampen i 1997. Det var da partiet for alvor oppdaget Oljefondet. Det var da partiet fant opp grep som skulle frigjøre partiet fra en politisk ideologi partiet hadde flørtet med de foregående 10 årene.

Hvis de to avisene med noen form for troverdighet skal kunne analysere dagens FrP må de enten sette seg på skolebenken i faget “nyere høyrepopulistisk politisk historie” – eller bytte ut kommentatorene sine.

Siv Jensen i Keiserens nye klær
FrP-ledelsen kan retorisk spørre hvorfor Gerhardsens efterfølger både som statsminister og partileder ikke kan vise like mye handlekraft. Og jeg tror det faktisk vil fungere overfor velgerne. For det er ikke Gerhardsen som Ap-mann og sosialist FrP først og fremst vil henvise til, men som handlekraftig leder i en økonomisk sett vesentlig trangere tid.

Og det er jo slett ikke noe galt i å stille spørsmålet om hvorfor Norge, med så mye penger i banken (eller hvor de nå befinner seg), har skoler og sykehus som er direkte helsefarlige å befinne seg i, og et infrastruktursystem som har åpenbare mangler. Det blir litt som i eventyret om keiserens nye klær. Alle ser det jo, så hvorfor ikke snakke om det?

FrP-ledelsen konkurrerer med Ap og venstresiden om deres eget politiske domene; offentlig sektor. Slikt smerter, naturligvis. Men hva med å komme opp med noen politiske svar, fremfor retoriske puslerier?

Har du meninger om denne saken? Interessert i hva andre mener? Følg debatten hos Liberaleren.

NA24 samler de beste kommentatorene. Her får du din daglige dose kommentarstoff