kom klart til uttrykk i debatten efter næringsminister Trond Giskes redegjørelse til Stortinget idag. Er “nasjonalt eierskap” et mål? Hvordan skal statlig eierskap utøves? Næringsministeren møtte bevæpnet med sitater fra sine motstandere om nettopp disse temaene.

Særlig KrF og Venstre har problemer, men også regjeringspartiene SV og SP. Alle fire er opptatt av å gripe inn overfor bedrifter der staten har helt eller delvis eierskap, både når det gjelder oljesandprosjekter, og eierskap eller investeringer i selskaper som driver med ting som kan sverte freds- og miljønasjonen Norges rykte. Dette kaller de aktiv utøvelse av statlig eierskap.

De to rødgrønne regjeringspartiene er opptatt av såkalt nasjonalt eierskap, dvs. at viktige (eller symboltunge) bedrifter skal ha norsk eierskap. Under den rødgrønne regjeringen har statens oljefond investert tungt i andre land. Det er slett ikke sikkert at hverken politikere eller vanlige folk i disse landene er særlig begeistret for at bedrifter og næringer får utenlandsk (norsk) eierskap. Men Norge fortsetter ufortrødent å kjøpe opp. Den norske staten er en superkapitalist, som kjøper opp over en lav sko. Å kritisere private norske eiere – eller staten – for å “tillate” at norske bedrifter selges til utenlandske eiere får dermed en sterk eim av dobbeltmoral.

Enten så må man akseptere at Norge er en del av en internasjonalisert økonomi, der eierskap ikke kjenner landegrenser, eller så må man iverksette en helt annen politikk – for å lukke grensene for kapitalflyt og investeringer.

Aksepterer man en internasjonalisert økonomi slutter man å snakke om “nasjonalt eierskap”. For det er en innholdsløs floskel.

Ønsker man nasjonalt eierskap må det norske oljefondet holde sine investeringer innenfor landets grenser. Reglene for å flytte kapital utenlands må gjøres ganske mye strengere. En slik politikk kan bare føres med SP og SV i førersetet. To partier med ca 10% oppslutning.

For dem som er tilhengere av statlig eierskap, er det en vanskelig balansegang å føye til ordet “aktivt”. For hvor aktiv skal en eier være, som samtidig setter rammene gjennom lovverk og skattesystem, og i tillegg har kontrollfunksjon?

En stat som er knapp majoritetseier, eller stor mindretallseier, hvor aktiv skal den være for sin post – hvis interessene til staten går på tvers av de øvrige eiernes interesser?

Er det OK med hyppige sms’er og tlf.samtaler, eller skal staten uttrykke seg gjennom stortingsmeldinger? Når statens representanter i heleiede foretak (som helseforetakene) ikke engang bryr seg om klare signaler hva angår lønnsnivå til ledere, hva må til for at statens stemme som eier skal være så klar at den blir hørt?

Aktivt statlig eierskap åpner for detaljstyring, uklare roller, en annen variant av “gutteklubben grei”-kontaktnett, og flere andre negative aspekter.

Det beste hadde vært om staten foretok en krystallklar rollefordeling: Staten gir rammer og har kontrollfunksjon, mens private utøver eierskap.

Giskes posisjon i Ap og fagbevegelsen har vært et underliggende tema. Når saken ikke får konsekvenser for næringsministeren er det ikke bare fordi Giske har en sterk posisjon på venstresiden i Ap, men også fordi hans sterke meninger omo nasjonalt eierskap har stor støtte hos Aps regjeringspartnere – og internt i Ap. Dette visste naturligvis statsministeren. Å sparke Giske har sannsynligvis aldri vært noe tema. Når det viste seg at også Kristin Halvorsen som SV-leder ønsket salget av TV2 opp i regjeringens underutvalg stilte saken seg helt annerledes enn når Giskes utsagn om at regjeringen ikke hadde rukket å ta saken opp fremstod som om han motarbeidet statsministerens forsikringer til LO-lederen. Saken ville kommet opp på regjeringens bord på et eller annet tidspunkt. Det ville ikke endt med regjeringskrise, men lagt ytterligere bør på statsministerens skuldre. Til å begynne med så det ut til at saken ville bli en ripe i lakken for Giske. Men istedet har saken demonstrert en splittelse som går tvers gjennom regjeringen og Ap, mellom de “moderne” sosialdemokratene” og de mer tradisjonelle konservative og venstrevridde i Ap. Venstrevridde inkluderer også regjeringspartnerene SV og SP.

Hvis utsalget av TV2 hadde skjedd under Stoltenbergs første regjering ville SP og SV stemplet det som et resultat av Aps høyredreining. Hadde motstanderne av salg i den rødgrønne regjeringen hatt tid til å mobilisere ville LO-leder Flåthen hatt problemet internt hos seg. For salg til Egmont var ikke aktuelt for LO på en tidligere fase. Nå ble det slik likevel.

Saken har vært uheldig for den rødgrønne regjeringen. Men LO kan ikke i fremtiden komme og kritisere private norske eiere for å “selge ut” viktige bedrifter. LO bidrar selv til prosessen som eier. Og LO er en stor eier i norsk næringsliv. Det er bare ikke så synlig. LO kunne stått for en alternativ kurs hva angår eierskap. En kurs som står mer i stil til retorikken som fagbevegelsen bruker når de kritiserer privat næringsliv. Men LO opptrer altså som eier på samme måte som resten av det ikke-statlige (og statlige) næringslivet.

Gjennom høringen (som kanskje kommer) på Stortinget kan opposisjonen håpe å få strammet opp reglene for utøvelsen av statlig eierskap enda mer, slik at ikke Giskes sms-øvelser får gjenta seg. Det er det lengste man kommer i å passivisere statens eierrolle, inntil staten selger seg ned og ut av sine eierposisjoner i norsk næringsliv.

Har du meninger om denne saken? Interessert i hva andre mener? Følg debatten hos Liberaleren.

NA24 samler de beste kommentatorene. Her får du din daglige dose kommentarstoff

Det er sjelden det kommer gode nyheter fra det kommunistiske arvemonarkiet Nord-Korea, men i morgentimene idag kom meldingen om at diktatoren Kim Jong-Il er død. Av “fysisk og mental overarbeidelse”.

En skal ha uttalt at han ikke gledet seg over at noen var død, men hadde lest et par nekrologer med glede. Kim Jong-il er det ingen grunn til å savne, like lite som det var noen grunn til å savne Libyas styrtede diktator Muammar Ghadafi. Det beklagelige med deres død var at de ikke ble stilt til ansvar for sine ugjerninger.

Nord-Korea er verdens mest lukkede land. Mens ledelsen fråtser i vestlige luksusgoder sulter de befolkningen i landet til døde. Hvis de da ikke sitter i fengsel eller arbeidsleir for en eller annen “forbrytelse” du og jeg tar som selvfølgelige rettigheter. Som ytringsfrihet. Nord-Korea er ansett som verdens minst frie land.
Kim Jong-un, den avdøde diktatorens tredje sønn, skal visstnok ta over makten, og har støtte av hæren. Han er svært ung, efter asiatisk standard for ledere. Født i 1983 eller 1984. Det sies at han har tatt plastiske operasjoner for å ligne sin beryktede farfar Kim Il-sung. Og at han skal lide av diabetes som følge av liten fysisk aktivitet.

Siden det ikke foreligger noen fredsavtale mellom Nord-Korea og det demokratiske Syd-Korea er militære styrker både der og i Japan stilt i beredskap efter at nyheten om dødsfallet kom. Regimet i Nord-Korea har få venner, og anses som uforutsigbart. hva som egentlig vil skje i landets maktelite efter dødsfallet til Kom Jong-il er usikkert. Kanskje vil alt fortsette som før, men det kan også komme en maktkamp på toppen.

Under årets konferanse Oslo Freedom Forum var den amerikanske journalisten Barbara Demick en av foreleserne, og snakket om dagliglivet i nettopp Nord-Korea. Hun beskrev landet som fullstendig uten politisk opposisjon. Skal det komme endringer må de altså komme innenfra, eller som følge av ytre press. Hennes bok om Nord-Korea er også kommet på norsk: Mørkets rike: Reportasje fra Nord-Korea. Gitt ut på CappelenDamm. Anmeldelse i Dagbladet finner du her.

For den hardt prøvede befolkningen i landet vil det neppe være mye å glede seg over. Den brutale undertrykkelsen vil fortsette. Ihvertfall i overskuelig fremtid.

2011 har vært et dårlig år for verdens diktatorer. Dessverre finnes det fortsatt nok av av dem ved makten rundt om.

Har du meninger om denne saken? Interessert i hva andre mener? Følg debatten hos Liberaleren.

NA24 samler de beste kommentatorene. Her får du din daglige dose kommentarstoff

Forhandlingene efter kommunevalget i Odda har vakt oppsikt. En av landets røde bastioner får ordfører fra Høyre. Ved hjelp av ytre venstre-partiet Rødt. Så hvorfor trekker vi i overskriften inn Arbeiderpartiet?

Høyre, Venstre, Sp og bygdelisten Nye Odda har inngått et valgteknisk samarbeid med partiet Rødt. Høyre får ordføreren og Nye Odda varaordføreren i den neste fireårsperioden. Til gjengjeld skal Odda hverken utrede eller gjennomføre konkurranseutsetting. De fire førstnevnte skal lage en politisk avtale som grunnlag for samarbeidet, men den inkluderer naturlig nok ikke Rødt.

Det har skapt oppsikt, og Dagfrid Nilsen, leder i Fagforbundet i Odda sier til TV 2 Nyhetene at “det er helt uforståelig for oss” (at Rødt stemmer for en ordfører fra Høyre).

At Fagforbundet fremstiller det som uforståelig er ikke så rart. For deres leder Jan Davidsen sitter i Aps sentralstyre. Å gjøre noe som rokker ved Aps makt og posisjoner vil være utenkelig for nettopp Fagforbundet. Med andre ord et dårlig sannhetsvitne om hvorfor Rødt gjør som de gjør.

Både Bergens Tidende og Haugesunds avis fokuserer på det uvanlige samarbeidet.

Rødt sier at Ap har seg selv å takke.

I Ap-retorikk vil det snart hete at “Rødt ønsket mer Høyre-politikk”.

Men Rødt kan vende denne retorikken mot Ap selv. For i forrige periode valgte Ap å samarbeide med Høyre og Senterpartiet. Rødt kan derfor spørre som i vår overskrift: Ønsket Ap mer Høyre-politikk i Odda?

Arbeiderpartiet har dominert Odda-politikken i 60 år. Det fremgår i Haugesunds avis at Rødt i mange sammenhenger har vært hovedfienden for Ap. Så hvorfor er Ap så hissige, da?

Når ett parti blir dominerende over lang tid, kan det oppleves (spesielt internt) som om dette partiet har “hevd” på makten. Å bli kastet fremstår derfor både som uforståelig og sårt. Men slik er demokratiet. Det må luftes ut, åpnes opp. Maktpartier har godt av en pause. Merk at de fire partiene som nå skal styre Odda er i mindretall. De vil måtte få støtte fra Ap eller Rødt. Dermed vil avgjørelsene taes i kommunestyret, formannskapet, og i råd og utvalg. Dette er bra for vitaliteten i lokaldemokratiet. Men Ap ville nok gjerne fortsatt å ordne ting på kammerset.

I mange kommuner trengs det en “bråkebøtte”. En som stiller spørsmål. Som graver. Som kommer med forslag som går helt på tvers av hva som oppfattes som mulig å gjennomføre. Ofte er bråkebøttene i norske kommunestyrer Rødt. Eller Venstre. Eller FrP. De oppleves som ubehagelige av maktens menn og kvinner. Men er nødvendige for at norske velgere ikke skal synke hen i apati.

Ap i Odda kan gjøre som Einar Gerhardsen gjorde efter Kings Bay i 1963. Legge reetorikken (og delvis politikken) mer til venstre. Eller de kan surmule og demonstrere sin misnøye med de andre partienes oppførsel. Den førstnevnte taktikken vil kunne knuse Rødt. Den siste vil gjøre både Rødt og de andre partiene sterkere.

Men påstanden om at Rødt har blitt et borgerlig parti kan Ap legge bort først som sist. Eller så vil Rødt og andre med styrke hevde at Ap var et borgerlig parti i Odda de siste fire årene. Og det var de vel ikke?

Det er besynderlig at NRKs erfarne kommentator Magnus Takvam mener at Rødts oppførsel i Odda er så oppsiktsvekkende. For i lokalpolitikken skjer det ofte at “makten vippes”. Særlig når makten opptrer arrogant.

Har du meninger om denne saken? Interessert i hva andre mener? Følg debatten hos Liberaleren.

NA24 samler de beste kommentatorene. Her får du din daglige dose kommentarstoff

De aller fleste som har skrevet om skattesaken mot maleren Odd Nerdrum har gjort narr av hans selvbilde, og den dårlige forsvarsstrategien. Selv genier må betale skatt. Nå kommer det frem opplysninger som det var lite fokus på under saken.

Det begynte med et par innlegg i Dagens Næringsliv. Odd Nerdrum selv, skattesnyteren, mente at hans ekskone hadde angitt ham til skattemyndighetene. Som kjent oppfordrer skattemyndighetene oss borgere til å melde fra hvis mener noe er mistenkelig. Ren angivervirksomhet – og innblanding i andre folks privatliv, altså. Samtidig skrev Nerdrums ekskone at hun ikke hadde angitt ham, og at hun trodde på hans forklaring.

En forklaring jeg personlig, til tross for at jeg har fulgt med på saken, synes ikke har kommet særlig godt frem.

Og forklaringen er denne:

Nerdrum oppdaget plutselig at malingen på noen av bildene han har malt for mange år siden – og solgt – hadde begynt å “sige”. Bildene stod altså i fare for å bli ødelagt – og verdien ville bli forringet.

Siden Nedrum solgte bildene hadde hans anerkjennelse og popularitet steget. Hans kunst hadde dermed også steget betydelig i verdi. Nerdrum risikerte søksmål fra bildenes kjøpere. Selv om han ikke var klar over malingens dårlige kvalitet.

Så hva ble Nedrums løsning? Han ville male bildene på nytt. Og kjøpe tilbake de ødelagte bildene. Han bygget derfor opp et hemmelig fond i en sveitsisk bank. Å male bildene på nytt betød at han ikke fikk malt nye kunstverk. Han måtte repetere gamle. Åpenbart et tapsprosjekt – men Nerdrum ville dermed redde kjøpernes investering, og sin egen prestisje.

Skattemyndighetene har også en prestisje å ivareta. Ingen skal kunne unndra seg beskatning. Ingen forklaringer er gode nok for skattemyndighetene, kan det se ut som. I dommen ble ovenstående strategi ansett som straffeskjerpende. Jeg husker godt den næringsdrivende som ble skjønnslignet, og sloss i 15 (!) år for å bevise at skattemyndighetene tok feil. I mellomtiden gikk han konkurs. Mistet sitt livsverk.

At Nerdrum har Tourettes syndrom. At han anser seg selv som et geni. At han mener norske myndigheter forfølger ham. Alt ble trukket frem og latterliggjort av kommentatorer og bloggere.

Odd Nedrum valgte en dyr og fatal strategi. Han ville redde sine kunders investering. Han mistet flere av sine produktive år på å repetere gamle kunstverk. Han risikerte å bli oppdaget og straffet. Og ble det.

Hva han oppnår er mer latterliggjøring. Mer avstand mellom seg selv et egalitetsdyrkende folk som fortsatt praktiserer Jantelovens 10 bud til fulle. Og å miste enda mer av sine produktive år hvis han må i fengsel.

Norge har en lite stolt tradisjon for å ødelegge kunstnere som står på siden av og i opposisjon til samfunnet; som Hans Jæger og Agnar Mykle. Ønsker vi at Odd Nerdrum skal komplettere treenigheten?

Er det ikke rom for skjønn? For å utvise forståelse?

Muligens ikke hos Skatteetaten. Men kanskje hos nordmenn flest?

Har du meninger om denne saken? Interessert i hva andre mener? Følg debatten hos Liberaleren.

NA24 samler de beste kommentatorene. Her får du din daglige dose kommentarstoff

er tittelen på den sjette Momentumbiennalen, som kan bivånes på Momentum kunsthall i Møllebyen i Moss. Jeg var der igår. Grunnen til at jeg valgte å skrive om utstillingen er fordi omviseren, Ingeborg, gav uttrykk for noe som passer som hånd i hanske til Liberalerens kultursyn.

Med en begrenset tidsramme hadde Ingeborg plukket ut noen få kunstverk hun ville vise frem, og si noe om. Et av disse var av en mannsfigur løpende i løse luften. På de kritthvite veggene i rommet hang noe som så ut som fiskegarn på rammer. Garnene hadde ulike farver.

Kunstneren heter Simon Dybbroe Møller, og er dansk. Den løpende mannen er en utstillingsdukke som kunstneren hadde fått, og så bygget videre på – til et kunstverk. “Readymade” kalles det visst.

Følgende står på hjemmesiden til Momentum kunsthall om dette kunstverket, under oversikten over kunstnere: “Both The Catch, and Man, could be read as images of being caught in terms of identity, space, motion or in time. The running Man is an altered readymade. A mannequin in motion made to catch the consumer’s attention. Ignorant of the viewer he will be running all through the biennial. But what is he running for, or from? The repetitive act of running creates a sculptural representation of young people running per se, throughout history. Or through history. They are bound to a time – our times – due to their style, so they are contemporary. But consequently as everything else, they too will become historical.”

“Kulturopplevelsen er personlig”
Ingeborg utfordret oss i publikum til å si hva vi tenkte om kunstverket med den løpende mannen og de grovmaskede garnene. Jeg fikk med én gang en assosiasjon til en diktsamling av Bertrand Besigye – hvis tittel jeg en gang brukte i et reisebrev som kritikk av et samfunnssyn jeg ikke identifiserer meg med. Jeg ønsket ikke si noe om dette i den forsamlingen jeg var en del av på denne biennalen. Ikke til forkleinelse for dem. Men det ville sprengt den tidsrammen vi hadde for å bese utstilingen.

Ingeborg understreket at “kulturopplevelsen er personlig”. Så hver og en av oss kunne assosiere noe forskjellig med kunstverket – og alle kunne ha like rett. Dermed fikk jeg stikkordet jeg trengte for å skrive om min kunstopplevelse. Nemlig at hennes definisjon av kulturopplevelsen passer med Liberalerens kultursyn. Så dét kommer her.

Kultur uten politikk
Jeg skrev følgende på Oppviglerbloggen hos Dagbladet i forbindelse med valgkampen i 2009, og det fortsatt dekkende for mitt (og tror jeg, Liberalerens) kultursyn:

“Mitt kultursyn bygger på prinsippet om toleranse og ytringsfrihet. Kultur er ikke et spesifikt mål, men et åpent begrep som uttrykker de verdier og kvaliteter hvert enkelt menneske tillegger høy egenverdi. Det som er kultur for den ene behøver ikke nødvendigvis være det for en annen.

Min grunnholdning er at kulturen skal være fri for politisk styring. Den må være basert på frivillighet og personlig engasjement.

Politikerstyrte kulturgoder ødelegger kulturens grensesprengende vesen. Jeg vil ha et åpent marked for kultur, hvor folk selv kan bruke sine midler på de kulturgoder de ønsker å benytte seg av eller støtte opp om. Dette vil i større grad enn offentlig styrt kultur, sikre at midler tilflyter kulturlivet og dets aktører.

Intensjonene bak en liberalistisk kulturpolitikk er ikke å frigjøre offentlige midler slik at disse kan benyttes til andre formål i regi av det offentlige. En liberalistisk kulturpolitikk er veien mot ett mål – et fritt og selvstendig kulturliv. Således er besparelser på offentlige budsjetter kun en konsekvens av dette, og innsparingen bør i sin helhet gis ut i form av skattelette. På denne måten senkes skattetrykket og det enkelte menneskes evne til å etterspørre kunst og kultur øker tilsvarende.”

La meg for sikkerhets skyld gjenta definisjonen av et liberalistisk kultursyn: “Kultur er ikke et spesifikt mål, men et åpent begrep som uttrykker de verdier og kvaliteter hvert enkelt menneske tillegger høy egenverdi. Det som er kultur for den ene behøver ikke nødvendigvis være det for en annen.”

Så da Ingeborg sa at kulturopplevelser er personlig passer dette godt med at det som er kultur for den ene ikke nødvendigvis behøver å være det for en annen.

Assosiasjonen jeg fikk ved synet av den løpende mannen
En mann som løper og løper (i løse luften) og overalt rundt ham er det, la oss kalle det fiskegarn – i ulike farver. Det fikk meg til å tenke at her har vi en mann – et menneske – som rømmer fra de trivialiteter som hverdagslivet består av. Vanlige arbeidsfolk som jobber fra 08 – 16 (eller tilsvarende), med billån, boliglån, restskatt, gullrekken på NRK og pizza Grandiosa. Eller noe slikt. Vi vanlige folk sitter fanget i et liv av trivialiteter – der vi forsøker å opphøye noen av disse til gyldne øyeblikk for minneboken – mens vi hører Jens Stoltenberg og Sigbjørn Johhnsen fortelle oss at vi egentlig bør jobbe lenger. Vi er så få som jobber i dette landet at det bare er så vidt våre rygger ikke knekker sammen uten velferdsstatens byrder.

Bertrand Besigye utgav en diktsamling kalt “Og du dør så langsomt at du tror du lever”. For meg oppsummerer den setningen livet under sosialdemokratiet.

Det er lov å løpe. Å forsøke å rømme fra et slikt liv med usynlige lenker kalt forpliktelser. Det ventes at du jobber. At du tar utdannelse. At du skaffer efterkommere, som kan ta utdannelse og jobbe. Men for hva? Finnes det andre former for et menneske å finne lykken i livet? Gi livet mening og innhold på en måte som gjør at man tenker at hver dag har en verdi. At man ikke ser tilbake når man sitter som utslitt pensjonist og tenker at “jeg visste ikke at alle disse dagene som passerte var selve livet”.

Om man vil bo i en hule i skogen og filosofere over livets viderverdigheter, eller om man vil besøke Petra, pyramidene i Egypt, i Tucuman, eller X’Ian og tenke over hva tidligere tiders maktmennesker fikk våre forfedre til å slite seg gjennom for at maktmenneskenes prestisje og ære skulle bli større. Om man vil dra til fattige bydeler i Rio de Janeiro, Lima, Sao Paulo eller på landsbygden i Afrika og være lærer. Om man vil plante trær i Sahara, eller lete efter miner i Sydøst-Asia. Det finnes mye man kan gjøre som er like meningsfullt som å jobbe 08 – 16 i 40 år her i Norge.

Den løpende mannen er dét mennesket mange av oss kanskje tenker at vi vil være, men som de færreste av oss er; den som løpet vekk fra A4-livet og finner andre måter å realisere sitt eget potensiale.

Vi kan ikke alle være Mozart, Armauer Hansen, Henrik Ibsen, Ayn Rand, Mario Vargas Llosa, Florence Nightingale eller Sophie Scholl. Men vi kan alle utgjøre en forskjell i andre menneskers liv. Det kommer an på hvilke valg du og jeg tar i vårt eget liv.

Jeg brukte “Og du dør så langsomt at du tror du lever” som symbol på livet under sosialdemokratiet, i et reisebrev jeg skrev et sted i Andesfjellende da jeg var på min dannelsesreise. Dette provoserte noen sosialdemokrater jeg kjenner.

Mannen som løper i løse luften fikk meg til å huske reisebrevet, diktsamlingens tittel – og reaksjonene jeg fikk. Men jeg innestår for hvert ord.

Møllebyen – kulturopplevelser som ikke er gitt av staten
Momentum kunsthall ligger i Møllebyen i Moss. En gang et industristed som lenge forfalt. Widar Salbuvik sa at han mente en by kjennetegnes av selvbrygget øl og et godt fotballlag. Moss hadde det ene men sliter med det andre. Salbuvik er “blårussen” som kjøpte ut rettighetene til ølet fra det konkursrammede bryggeriet, kjøpte Refsnes Gods, og satte igang mesénvirksomhet som gjør at uansett om du besøker Refsnes Gods, Møllebyens mange tilbud – eller fortsatt kan kjøpe det lokale ølet – som “Kong Carl” – i lokale butikker i og rundt Moss, så bør du skjenke ham en takknemlig tanke. Han symboliserer nemlig at blåruss kan mer enn å telle penger. De kan plassere dem ikke bare i verdipapirer men i opplevelser. Opplevelser som ikke kan måles i penger. Opplevelser av kunst, kultur, arkitektur – historie.

Det er mulig hverken Salbuvik eller Ingeborg setter pris på å bli tatt til inntekt for Liberalerens kultursyn. For meg har de gitt opplevelser og assosiasjoner som har styrket mitt kultursyn. Kultur er hva den enkelte tillegger høy egenverdi, ikke hva statlige eller kommunale smaksdommere har bestemt at skal ha høy verdi for alle.

Moderne kunst
gjør dét kunsten efter manges mening skal; provosere. Bare i kraft av sin eksistens provoserer den. Og kunsten på biennalen er såkalt moderne. Av (stort sett) levende kunstnere.

Et annet av kunstverkene har et innhold tatt ut av et kunstverk mange vil definere som klassisk. Men kan kunst fungere utenfor sin kontekst? Forandrer mitt syn på kunstverket seg når jeg får vite at det egentlig tilhører et kunstverk jeg har sett og hatt en positiv opplevelse av?

Klassisk kunst, f.eks figurative malerier gir deg en øyeblikkelig assosiasjon; du kjenner igjen hva kunstverket forestiller, du har kanskje vært der selv. Du assosierer det du ser med “pent”, eller med et konkret minne.

Men moderne kunst må kanskje forklares. Og kanskje må du selv forklare det. Da blir kunstopplevelsen personlig. Kanskje føler du ingenting. Kanskje får du ingen assosiasjoner.

Også moderne kunst kan ha en verdi. Det fikk ihvertfall dét for meg. Både den løpende mannen og kunstverket hvis materiale var tatt fra et klassisk kunstverk jeg har sett.

Mye mer å se
Det er naturligvis urettferdig mot biennalen å ikke nevne de andre kunstverkene, eller stemningen i Møllebyen eller på Refsnes. Men det må rett og slett oppleves. Kanskje du får andre opplevelser enn de jeg hadde.

Noen av kunstverkene kan du se bilder av her.

Og her finner du biennalens side på Facebook.

Har du meninger om denne saken? Interessert i hva andre mener? Følg debatten hos Liberaleren.

NA24 samler de beste kommentatorene. Her får du din daglige dose kommentarstoff

I efterkant av terrorangrepet i Oslo og massakren på Utøya har de partipolitiske ungdomsorganisasjonene lagt opp til en annerledes valgkamp på de videregående skolene. Skoledebattene er avlyst, men skolevalget skal gå som vanlig. I og med at mange førstegangsvelgere er elever på videregående skole bør ropet om mer demokrati gi dem noe annet enn et lekevalg: Gi dem et ekte valg!

Det er kanskje respektløst å kalle skolevalgene for “lekevalg”. For de partipolitiske ungdomsorganisasjonene er debattene god trening, og arbeidet med å drive valgkamp blant elever på videregående skoler viktig og hardt arbeid. De partipolitisk aktive ungdommene går “partiskolen”, og gjør vanlig arbeid “fra bunnen av” i partiorganisasjonen og demokratiskolen – samtidig som de forsøker å vekke interessen blant andre ungdommer for både politikk og demokrati. Sjelden har dette arbeidet vært viktigere enn foran årets kommune- og fylkestingsvalg.

Mange har allerede knyttet seg til Facebook-gruppen som lover å svare på Anders Behring Breiviks angrep på demokratiet med å sørge for rekordstor valgdeltagelse i september. Det er flere måter man kan bidra til stor valgdeltagelse – både på kort og lengre sikt.

Min kollega i Liberalerens redaksjon, Bjørn Magne Solvik har tatt til orde for en “Lex Utøya“, der 16-åringer gis stemmerett ved stortingsvalget i 2013.

Mitt forslag handler om å gi førstegangsvelgerne ved årets valg et ordentlig valg å delta i. Det kan man gjøre ved å opprette valglokaler på de videregående skolene – der elever som har stemmerett i år får anledning til å forhåndsstemme. F.eks fra skolestart og til fredagen før valgdagen.

Det er kommunene og fylkene som har ansvaret for den praktiske gjennomføringen av valget, inkludert hvor og når det kan forhåndsstemmes. Mange av valgstyrene (formannskap og fylkesutvalg) vil vegre seg for å opprette valglokaler på videregående skoler. Det er nemlig lokalpolitikerne som ofte er funksjonærer (altså de som sjekker at du står i listen over stemmeberettigede, og veileder deg i valglokalet). Jeg tror ikke det vil mangle på personer som vil stille opp som funksjonærer ved årets valg. Tvert imot. Skal vi få til en høy valgdeltagelse vil mange komme til å forhåndsstemme, og mange valglokaler må regne med stor pågang.

Å gi førstegangsvelgerne anledning til å stemme ved at det er et valglokale på skolen der man er elev, vil senke terskelen til valglokalet. Flere i denne gruppen vil avgi stemme ved valget enn vanlig når valglokalet tross alt er på stamme sted som man drar til og oppholder seg flere timer hver dag de siste tre ukene før valgdagen.

Valgfunksjonærer lønnes. Kommuner og fylker kan derfor komme til å skylde på dårlig økonomi. Min utfordring går dermed også til regjeringen ved valgansvarlig statsråd, kommunalminister Liv-Signe Navarsete. Sørg for at kommunene får de midlene de trenger til å ha valglokaler på de videregående skole!

Kombinasjonen av en lavmælt, saksorientert valgkamp også blant ungdomspartiene – uten den ofte sirkuspregede skolevalgdebatten – kan gi øket respekt for og oppslutning om demokratiet.

Derfor: Gi førstegangsvelgerne som er elever på vgs. et ekte valg! Opprett valglokaler forhåndsstemming på de videregående skolene!

Har du meninger om denne saken? Interessert i hva andre mener? Følg debatten hos Liberaleren.

NA24 samler de beste kommentatorene. Her får du din daglige dose kommentarstoff

Marte Michelet plantet en flammende rose – og den holdt straks på å drukne i en stri strøm av brun kloakk.

Marte Michelet, kommentator i Dagbladet er gravid. Barnefaren heter Ali Esbati og kom til Sverige ni år gammel som flyktning fra krigen mellom Iran og Irak.

Michelets flammende rose er hennes kommentarartikkel “Heretter er det personlig” – og den brune kloakken er leserkommentarene til kommentaren på Dagbladets nettside. Kommentaren fikk flest leserreaksjoner den dagen.

Michelets kommentar er ingen saklig, analytisk kommentar om hvorfor investor Jens Ulltveit-Moe og FrPs Christian Tybring-Gjedde tar feil i sine påstander om det flerkulturelle norske samfunnet. Ulltveit-Moe omtalte nylig innvandrere fra den 3.verden som et “nettotap” for Norge, mens Tybring-Gjedde på FrPs landsmøte fremstilte Groruddalen i Oslo som en getto på randen av borgerkrig. Ulltveit-Moe mener at innvandringen fra den 3.verden underminerer velferdsstaten fordi mange av dem som kommer tilbringer få år i arbeidslivet fordi de havner på trygd. Tybring-Gjedde mener integreringen av spesielt muslimer har slått feil. Jeg kan også slenge på hans partikollega og stortingskollega Per Willy Amundsen – som omtaler muslimer som late. Fordi færre innvandrere fra muslimske land enn fra andre land er i arbeid her til lands.

Michelets kommentar kan sammenlignes med en hunnløves brølende forsvar for sitt (ufødte) barn, i en situasjon der få ønsker barnet født og de fleste ser barnet som en konstant trusel mot dét samfunnet de kjenner og ønsker at skal fortsette å eksistere.

Velferdsstaten for fall?
Brochmann-utvalget la nylig frem en omfattende rapport. Michelet skriver at “Arne Myrdals våte 80-tallsdrøm om innvandrerregnskap utrolig nok er blitt virkelighet.” Bak de tørre tallene, tabellene og analysene ligger en alvorlig virkelighet. Den ene er reell nok; vil Norge klare å opprettholde sine skattefinansierte velferdsytelser? Det kommer an på om ytelsene holdes under kontroll. Og om det norske samfunnet klarer å finansiere ytelsene. Velferdsstaten slik vi kjenner den idag kan stå for fall. Noe må gjøres. Og det må gjøres nå, mens det er mulighet til det.

Michelet og jeg er sikkert uenige om mye når det gjelder velferdsstaten. Jeg mener vi har råd til å individualisere velferdsordningene. Folk bør ta mer ansvar. Altså bør ytelsene begrenses, og avskaffes. Overlates til deg og meg. Det skulle ikke forundre meg om Michelet er dypt uenig.

Vi er nok sikkert begge enige om at innvandring er et gode, det er nødvendig – og at det å bevege seg over de strekene på kartet som kalles grenser er en menneskerett. Men vi er nok uenige om i hvilken grad de som kommer skal ha samme rettigheter som de som bor her. Det kan sikkert hende at vi er uenige om hvem som bør få komme til Norge, så lenge velferdsytelsene ikke begrenses.

Det kan godt hende at vi også er uenige om integreringspolitikken. Hva som bør gjøres for at et flerkulturelt Norge skal fungere, uten at Tybring-Gjeddes beskrivelser blir en virkelighet flertallet nikker gjenkjennende til.

Jeg opplever imidlertid Michelets skarpe ord i gårsdagens Dagbladet som følelser jeg også kjenner meg igjen i – på vegne av mine barn.

Innvandrerfiendtlig klima?
Jeg forsøkte meg på en leserkommentar igår, og ble straks irettesatt. For i likhet med Michelets ventede barn har mine barn foreldre som er norske og utenlandske. Men disse regnes ikke inn i SSBs statistikker over innvandrere. Men betyr det at mine og Michelets bekymringer på vegne av våre barn er unødvendige?

Nei, naturligvis ikke.

Jeg vet ikke hva Michelet kommer til å gjøre, men mine barn har fornavn og efternavn som viser både norske og utenlandske aner. Mine to har en hudfarve litt friskere enn nordmenn flest, men ikke så frisk at de vil bli stemplet som “innvandrer” ved første øyekast.

Personer med fremmedartet utseende og utenlandskklingende navn har utfordringer både på arbeidsmarkedet og boligmarkedet. I tillegg kan de oppleve at utesteder nekter dem adgang. Møter de norske foreldre av Christian Tybring-Gjeddes kaliber når de deltar på fritidsaktiviteter som fotball etc. kan de risikere å bli beskyldt for å la sitt “utenlandske” temperament løpe av med seg, eller forsøke å bruke sin “kultur” til å true til seg fordeler etnisk norske barn ikke kan gjøre. Altså at de er “unfair” i sin utøvelse av sine fritidsaktiviteter.

Mine barn er ikke så gamle, men har lært å presentere seg for fremmede. Som reaksjon når de sier navnet sitt kan de risikere å bli spurt “hvor kommer du fra?”, og hvis de svarer at de er norske kan de risikere at oppfølgeren er “men hvor kommer du egentlig fra?” eller “hvor kommer foreldrene dine fra?” Spørsmål som kan virke uskyldige, men som kan gi grobunn for forskjellstenkning og efterhvert for stempling. Alt de gjør som ikke er “typisk norsk” vil bli forklart med etnisitet, kultur – eller for noens tilfelle med religion. Slik vil de, allerede fra de er ganske små, bli minnet om at de egentlig ikke hører til her. Senere kan det komme beskyldninger om at de ikke er flinke nok til å tilpasse seg. Her er det glidende overganger. Jeg skal ikke påstå at det på nytt vil ende i noen krystallnatt – eller at det blir yrkesforbud. Men påstander om at man tar arbeid fra andre kan fort komme. Det er mange måter å få folk til føle seg uvelkomne på.

Jeg har gjort mitt for at mine barn skal kunne komme inn på boligmarkedet, uten at deres navn skal hefte ved dem. Slik kan andre foreldre i samme situasjon også gjøre.

Siden mine barn ikke har to foreldre som begge er fra utlandet, slipper de muligens å bli stemplet som “nettotap”. Det samme gjelder Michelets datter. Men min ektefelle og hennes svigerforeldre kan risikere å møtte leve med påstander om å representere et nettotap for det norske samfunnet. Og bli konstant mistenkeliggjort. Jobber de nok? Får de trygdeytelser som ikke er berettiget? Slik mistenkeliggjøring kan bryte ned selv den sterkeste.

Jeg deler ikke Michelets karakteristikk av Jens Ulltveit-Moe. Jeg har ingenting imot milliardærer. Samfunnet trenger dem også. Men selv milliardærer kan ta feil. Og jeg mener Ulltveit-Moes premiss er feil: Jeg er ikke for å opprettholde velferdsstaten. Jeg mener hver enkelt av oss i større grad må ta ansvar for vårt eget liv. Og jeg mener skattefinansierte ytelser skal knyttes til forpliktelser. Som å arbeide, betale skatt – og i noen tilfelle til statsborgerskap. Ulltveit-Moe vil begrense innvandringen. Jeg vil begrense velferdsstaten.

Christian Tybring-Gjedde (og Per Willy Amundsen) er en ganske annen sak. Jeg bor øverst i Grorudddalen – og jeg ser ingen tegn til gryende borgerkrig. I motsetning til hans sannhetsvitner.

Jeg bor i et borettslag som absolutt har et flerkulturelt preg. Det er ikke dette som skaper spenningene hos oss – men alderssammensetningen; pensjonister og småbarnsfamilier. Unger av alle kulturer og kulører leker sammen. Foreldre samarbeider om transport til å og fra fritidsaktiviteter. Vi deltar på skoleavslutninger og diskuterer på foreldremøter.

Jeg deler ikke Tybring-Gjeddes bekymringer for at hvite og kulørte mennesker kan bo sammen, jobbe sammen og reise på buss, bane og vei sammen. Det finnes folk som oppfører seg dumt, og folk som oppfører seg ordentlig. Det gjelder overalt. Mine erfaringer med diskriminering har jeg i hovedsak fra China. Det er pussig, men det virker som om nordmenn setter pris på naboer, kolleger og andre som man blir kjent med. Uavhengig av hvor det er fra.

Det er de man ikke kjenner som ofte blir gjenstand for stereotypier, mistenkeliggjøring og eventuell fiendtlighet. Kosovo-serberne som ble kastet ut av Norge før jul ifjor var godt integrert i lokalsamfunnet i Finnmark. Deres norske naboer slo ring om dem. Familien Navrud fikk støtte fra nordmenn som var indignert over hvordan byråkratiet hadde behandlet dem. Byråkratiet er vår felles fiende – uansett hvem som blir utsatt for skjemavelde og småkonger. Nordmenn kan være skeptiske til det som er nytt og til det som er fremmed. Men kunnskap og kjennskap kan forvandle skepsis til fortrolighet og vennskap.

Spørsmålet er om man skal la kunnskapløshet og skepsis vinne. Eller om man skal ta sjansen på det ukjente.

For to hundre år siden sto nettopp innvandrere og deres efterkommere i første rekke da landets grunnlov ble utformet i løpet av fem hektiske uker på Eidsvoll. Det var innvandrere som gjorde Bergen til vår fremste handelsby, og som utviklet gruveindustrien. Intet samfunn er statisk. Ingen kultur har et evig og uforanderlig definert innhold.

Marte Michelet, Jens Ulltveit-Moe, Christian Tybring-Gjedde og jeg er ikke alene om å se de endringene som det norske samfunnet gjennomgår. Men vi har åpenbart helt forskjellige erfaringer, redsler – og forventninger – til hva som kommer til å skje.

Utfordringene finnes!
Det finnes helt klart utfordringer når et samfunn som har vært etnisk relativt homogent endrer seg til å bli etnisk og kulturelt mangfoldig. Utfordringen er å håndtere de endringene vi mener er positive, og si klart ifra om hva som er uakseptabelt.

Velferdsordningene er ikke hugget i sten. Samfunnets økonomiske bærekraft er heller ikke noen garantert størrelse. Å legge forholdene til rette for at enhver skal få brukt de evner, talenter og mulighetene han eller hun har vil være til gavn for oss alle. Å sørge for at vi alle klarer oss mest mulig på egen hånd er den beste håndsrekning vi kan gi – både til de som kommer og til de som bor her.

Det som er viktig er ikke hudfarven, etnisitene eller religionen – men de verdiene hver enkelt har. Ulltveit-Moe er bekymret for velferdsstatens fremtid. Han burde være bekymret for alle innvandrere som ikke får benyttet kompetansen sin, og som dermed ikke får bidratt til den verdiskapningen Ulltveit-Moe så gjerne vil ha.

Jeg er bekymret for mine barns fremtid på bolig- og arbeidsmarkedet, og for deres sosiale liv med en utelivsbransje som et opphengt i etnisitet og kultur som noe negativt.

Vi er nok alle bekymret for tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og kvinneundertrykkelse. Jeg tror ikke utfordringene er uløselige – men noen av dem har enklere svar enn andre.

Ulltveit-Moes kalkulator mangler åpenbart noen tall, men det kan man alltids gjøre noe med. Tybring-Gjedde og Per Willy Amundsen sier de frykter hva som skjer med samfunnet. Men deres bidrag kan sammenlignes med pyromanen som heller bensin på bålet. Selv vil de nok fremstille seg som den som lager brannforskrifter for Det norske hus.

En rose – til Marte Michelet
Michelet avsluttet sin kommentarartikkel slik: “Jeg kan ikke verne min ufødte datter mot det syke, innvandrerfiendtlige klimaet hun skal fødes inn i. Men jeg kan si til henne at jeg ikke sto og så på når de prøvde å gjøre henne til B-borger. Jeg håper du vil kunne si det samme.”

Det er bra at hun står opp for sitt ufødte barn. Og for alle fødte barn – også mine. Jeg håper at Marte Michelet ikke tror Christian Tybring-Gjedde og Per Willy Amundsen er representative for nordmenn flest. Jeg tror ikke at de gjør det.

Sammen skal vi vinne kampen mot fordommer, uvitenhet – og politiske pyromaner. Det flerkulturelle samfunnet trenger noen som står opp og forsvarer det – samtidig som vi bekjemper alt som kan føre til at huset råtner opp.

Din kommentarartikkel var en flammende rose, Marte Michelet – for ditt og mine og alle de barn i Norge som representerer fremtiden. En farverik fremtid. Et engasjement det står respekt av – uavhengig av eventuell uenighet på visse områder.

Derfor fortjener du en rose tilbake.

Andre som kommenterer samme sak:

Eirik Løkke på Minerva

Christian Skaug på Document

Simen Willgohs

Barnefaren Ali Esbati

Filibuster stiller spørsmålet Er innvandrere et nettotap?

Har du meninger om denne saken? Interessert i hva andre mener? Følg debatten hos Liberaleren.

NA24 samler de beste kommentatorene. Her får du din daglige dose kommentarstoff

Ifølge frilance-journalist Vilde Grønn Larsen er det et mysterium hvem alle de dresskledde menneskene på Christiania teater er. Sofistikerte er de visst også. En enorm kontrast til dem Grønn Larsen har møtt i Asia.

Jeg skal ikke uttale meg om hvorvidt jeg er sofistikert eller ikke, men jeg klarte meg fint uten dress. Jeg er enig i at kontrasten til undertrykkede, fengslede og torturerte mennesker rundt om i verden er stor når man går rundt blant deltagerne på Oslo Freedom Forum. Men må man henge seg opp i innpakningen fremfor å vurdere innholdet?

PÅ OFF møter jeg intellektuelle og eksperter, tidligere statsledere og nåværende aktivister, tidsvitner og overlevende fra torturkamre og fengsler. Det jeg vet er at alle disse har noe til felles. Fra hvert sitt ståsted og med ulik erfaringsbakgrunn brenner alle sammen for en bedre verden. En verden uten brudd på menneskerettighetene og overgrep mot individer. En verden der respekt og verdighet følger menneskene uansett hvor de lever på kloden.

Skal man kjempe for å utbre menneskerettigheter og bekjempe diktatur må man, som journalist Fernão Lara Mesquita sa tirsdag, bekjempe apatien blant folk flest; «frihet er en kulturell prosess. Det er tøft. En smarttelefon vil ikke frelse deg.»

Eller som Gregory Shvedov fra Dagestan sa: «Problemet er mangelen på interesse. Folk deler ikke historiene. Dette er den nye sensuren. Den antar andre former enn den gamle sensuren. Vi har en moralsk forpliktelse til å dele og distribuere historiene. En oppfordring til folk er å bruke en halvtime hver uke på dette!»

At alle disse menneskene, med sin bakgrunn, sin kompetanse og sine erfaringer kommer sammen og forener krefter for å utbre menneskerettigheter og bekjempe diktatur, kan da ikke være annet enn positivt?

Jeg aner en misunnelse i luften. En misunnelse fra dem som pretenderer å være «de ekte aktivistene». De som har ligget i leir, de som har lenket seg fast, de som har forsøkt å ødelegge økonomiske og politiske toppmøter. Thor Halvorssens prosjekt Oslo Freedom Forum får aktivister, flyktinger, ofre, eksperter og beslutningstagere sammen i ett rom. Du kan sikkert føle deg vel med deg selv og din samvittighet om du har fått stå utenfor maktens høyborger og protestere mot urettferdighet og mot dobbeltmoral. Men har det gjort verden til et bedre sted?

Jeg aner en skepsis fra politiske grupperinger som ihvertfall i Norge har hatt monopol på å definere hva som er «de rette kreftene» å støtte oppunder i den 3.verden. De som er «godhetens agenter» – og som mener alle andre er korrumpert av makt eller ødelagt av pengebegjær. Disse «snille» er skeptiske til Thor Halvorssens politiske agenda. For de mistenker at de misliker den. At agendaen er helt annerledes enn deres egen. Det er mulig de har rett. Det skal jeg forsøke å finne ut av.

Når jeg hører sterke historier og vitnesbyrd fra talerne på Oslo Freedom Forum 2011 er det noe som forundrer meg mer enn alt annet:

Hvorfor er ikke statsminister Stoltenberg her? Hvorfor er ikke dialogens mastermind Jonas Gahr Støre her? Og burde ikke bistands- og utviklingsminister Erik Solheim hatt noe å bidra med? Eller mener denne trioen det holder at Jan Egeland representerer dem alle?

En undring til: Hvem kan mislike at Zoya Phan forteller om Burmas junta? At Barbara Demick forteller om dagliglivet i diktatorenes drømmesamfunn Nord-Korea? At Ahmed Benchemsi forteller om den hellige monarkens diktatur i Marokko? Wan Yanhai forteller om de kinesiske myndigheters tiltak for å skjule landets AIDS-epidemi?

Alle disse, og flere til, har svært sterke historier å fortelle. Hvorfor ser jeg blant publikum kun personer jeg vet har partipolitisk bakgrunn fra Venstre og Høyre? Hvor er de selvutnevnte diktaturbekjemperne i SV? Dialogpartiet Ap? Bondeviks apostler for fred? Er det så ubehagelig å høre alle disse vitnesbyrdene om en verden som stadig har langt å gå før den blir litt bedre for de fleste?

Hvis alle disse dresskledde menn og kvinner som nipper champagne og deltar på bedre luncher på grunn av vitnesbyrdene på OFF ender opp med å, som Gregory Shvedov sa det, bruke en halvtime i uken på å spre historiene til de undertrykkede, forfulgte, torturerte og fordrevne – så vil kanskje flere ta opp hansken og ble de aktivistene verden trenger.

Thor Halvorssen kan i tråd med dette – og for å løse Grønn Larsens mysterium – velge et motto og et budskap for neste års konferanse: Vær selv den forandringen du ønsker i verden!

Har du meninger om denne saken? Interessert i hva andre mener? Følg debatten hos Liberaleren.

NA24 samler de beste kommentatorene. Her får du din daglige dose kommentarstoff

VG skriver at 50 000 unge under 30 år har betalingsanmerkning. Forbrukerrådet vil ha et statlig gjeldsregister der all din gjeld vises. Hvorfor omgjøre et eksisterende privat tilbud til statlig oppgave? Det finnes andre løsninger for å hindre at unge havner i gjeldsfelle. For eksempel å gi privatpersoner betalingsanmerkning samtidig som firmaer.

Forbrukerådets fagdirektør Jorge Jensen sier til VG at han ikke tror unge er blitt dummere eller betalingsmoralen dårligere. Derimot er kjøpepresset sterkere og fristelsene flere. Rådet vil ha en sterkere regulering av långiverne, fordi disse er blitt mer aggressive når de tilbyr kreditt. Jensen sier at unge ikke klarer å forklare hva rente er for noe.

Ikke overraskende vil Forbrukerrådet legge ansvaret på banker og finansinstitusjoner, fordi disse har et ansvar for å vurdere om du kan betale tilbake eller ikke. Nettopp derfor vil Forbrukerrådet innføre et gjeldsregister. I tillegg vil Forbrukerrådet «begrense adgangen til å yte impulslån, som sms-lån gitt på ti sekunder.»

VG-artikkelen lenker også til ti økonomiråd til unge.

Register over dårlige betalere finnes
Faktisk finnes det tre slike registre, hos Lindorff Desicion, Dun & Bradstreet, og Experian (tidligere Creditinform). Hvis du ønsker å vite om en potensiell kunde (som ønsker å kjøpe varer og tjenester av deg, ta opp lån eller søker om kreditkort), så kan du finne ut om vedkommende er en dårlig betaler ved å søke hos et av disse firmaene. Da vil man få opp eventuelle betalingsanmerkninger, inntekt, formue, eventuell eiendom og næringsinteresser.

Det er ingenting som hindrer et privat firma, en bank eller en finansinstitusjon i å ha strenge regler for kjøp på kreditt, eller lån, uavhengig av den potensielle kundens eventuelle betalingsanmerkninger. Kritieriene kan være alder, bosted, fast arbeid, yrkesmessig og finansiell stabilitet etc.

Løsning hos lovgiverne?
For noen år siden bestemte Stortinget seg for å gi personer og firmaer med betalingsproblemer en gulrot; hvis du betaler det du skylder, slettes en eventuell betalingsanmerkning med en gang.

Det som sjelden nevnes når avisene gir økonomiske råd, og omtaler lovverket er at privatpersoner først får registrert en betalingsanmerkning når det er sendt et rettslig tiltak, dvs. utleggsbegjæring (trekk i lønn, trygd – eller pant i fast eiendom, bankkonti etc) eller forliksklage for å sikre et krav. Betalingsanmerkningen sendes til registrering 30 dager efter at et slikt rettslig skritt er tatt.

I sterk kontrast til dette får firmaer registrert betalingsanmerkning 30 dager efter at en inkassosak er registrert. Det er kanskje ikke direkte innlysende hvor stor forskjellen er, men det kan gå flere måneder, hvis ikke år, fra en privatperson får en inkassosak til at det eventuelt blir sendt et rettslig tiltak. En privatperson kan ha rukket å pådra seg mye gjeld før han/hun får sin første betalingsanmerkning.

Det lovgiverne kunne gjøre, er å behandle privatpersoner og firmaer likt; gi alle betalingsanmerkning 30 dager efter at en inkassosak er registrert. Da vil alle privatpersoner som ønsker å inngå nye kundeforhold – og dermed blir kredittsjekket – risikere å få avslag. Man unngår at de pådrar seg mye ny gjeld før den gamle er gjort opp.

Så hvorfor foreslår ikke Forbrukerrådet dette? Fordi det er lettere å gi «aggressive» låneinstitusjoner ansvaret (skylden) for unges gjeld, enn å påpeke at som myndig person må du ta ansvar for dine handlinger? Ja, i flere tilfeller må du ta ansvar før du er myndig.

Har du meninger om denne saken? Interessert i hva andre mener? Følg debatten hos Liberaleren.

NA24 samler de beste kommentatorene. Her får du din daglige dose kommentarstoff

Hun har bodd ulovlig i Norge i åtte år, og ikke fulgt opp pålegg om å reise ut av landet. Hun utgir bok om livet som papirløs innvandrer og holder foredrag. Men likevel er hun og hennes støttespillere i sjokk over at politiet velger å effektuere utreisevedtaket.

Igår kveld ble den ulovlige innvandreren Marie Amelie (25) pågrepet efter et foredrag på Nansenskolen på Lillehammer. Grunnen politiet oppgir er nettopp at hun er her ulovlig, og ikke har fulgt opp pålegg om å reise ut av landet. Personer som har fått avslag på søknad om asyl eller oppholdstilladelse blir bedt om å reise ut frivillig. Hvis de motsetter seg dette blir de utvist, og da kan politiet effektuere utvisningsvedtaket ved å pågripe den enkelte, og transportere vedkommende ut av landet.

Marie Amelie utgav boken «Ulovlig norsk», og ble av det tidligere SV-tidsskriftet Ny Tid ifjor kåret til «Årets nordmann». Hun har begynt å holde foredrag om sin situasjon. I motsetning til andre som også oppholder seg ulovlig i landet har Marie Amelie valgt å holde en høyere og mer synlig profil. Det er mulig hun og hennes støttespillere trodde bokutgivelsen, kåringen fra Ny Tid og medieoppmerksomheten skulle sikre henne mot at politiet skulle effektuere utvisningen. Men hvorfor skulle det være forskjell på henne og andre som oppholder seg ulovlig i landet?

Unik tilknytning til Norge, ifølge advokaten
Hennes advokat, Brynjulf Risnes, uttaler til VG at han «tror tidspunktet for pågripelsen kan ha vært nøye planlagt av politiet.» Til NRK uttalte han i dag tidlig at Marie Amelies sak er helt spesiell, og hun har en unik tilknytning til Norge.

Har hun det? Ifølge VG kom hun til Norge i 2002 som 16-åring. Foreldrene hadde da tatt henne med seg fra Russland, via Finland. Da de flyktet (fra Kaukasus) var hun 12 år. Hun har bodd i Norge i 8 år, utdannet seg og tatt mastergrad. Alt uten lovlige identitetspapirer, bankkort etc.

På NRKs nyhetssending idag tidlig var det debatt mellom hennes advokat og statssekretær Pål Lønseth (Ap). Sistnevnte poengterte at hun fikk avslag på opphold, at hun sendte en begjæring om omgjøring, men denne var avslått av UNE. Ifølge advokaten var avslaget på opphold opprinnelig gitt til hennes foreldre, og hun som mindreårig ble omfattet av dette avslaget. Hun har ikke fått behandlet sin sak uavhengig av foreldrene.

Ogå Amnesty International har uttalt seg om pågripelsen. John Peder Egenæs uttalter til VG: «Hun kom hit som mindreårig, og har vært i Norge hele livet.» Det siste er åpenbart feil, siden hun var 16 år da hun kom hit.

Kjæresten Eivind Trædal har via Dagbladet publisert et brev der han forteller om sine tanker og følelser, med en oppsummering av Marie Amelies liv. Der skriver han at hun under arrestasjonen insisterte på å gå inn i politibilen selv. «Hun har tross alt fulgt loven til punkt og prikke.». Men sannheten er at det har hun jo ikke. Hadde hun det, ville hun ikke vært i Norge.

Kjæresten har også uttalt seg til NRK, og der opplyses det at han og Marie Amelie også er samboere.

Aftenposten har samlet en rekke sterke reaksjoner på pågripelsen.

Vårt Land mener på lederplass at pågripelsen stiller SV sjakk matt, og er i strid med nordmenns rettsfølelse. Jeg tror mange nordmenn vil ha sympati med hennes store innsas for å bli norsk men ikke nødvendigvis er like klare til å akseptere at et utvisningsvedtak ikke skal følges opp.

Venstre vil endre loven; mindreårige skal få automatisk asyl
Til Dagbladet sier Venstres nestleder Helge Solum Larsen at lovverket bør endres; «slik at mennesker som kommer til Norge som barn, slik Amelie gjorde, ikke omfattes av myndighetenes avgjørelser som rammer foreldrene.»

En sympatisk tanke. Men da må Helge Solum Larsen også forklare hva som skal skje med de mindreårige som ifølge Venstres mening automatisk skal ha asyl. Barn har rett til foreldre. Skal disse mindreårige ha rett til å få familiegjenforening med sine foreldre? Det er påstått at foreldre ofte skyver ungene foran seg, for å få asyl. Nå kan ungene trekke foreldrene efter seg, fordi Venstre mener ungene automatisk skal ha asyl.

Det meningsløse lovverket – og praktiseringen av det
Når alt det ovenstående er lest, tror du kanskje at jeg støtter lovverket som gir grunnlaget for pågripelsen og utsendelsen av det. Men det gjør jeg ikke.

Jeg – og Liberaleren – er for åpne grenser. Fordi det hører til individets naturgitte rettigheter å søke lykken. Problemet er å skille mellom mennesker som søker å forbedre sin livssituasjon, og de som rømmer fra forfølgelse og/eller mener de har et behov for beskyttelse. Grunnen til at man må skille mellom ulike kategorier er fordi kategori vil avgjøre hvilke rettigheter den enkelte skal ha når, og hvilke utgifter den enkelte vil påføre oss som betaler skatt.

Norge har forpliktelser iht. internasjonale avtaler når det gjelder både flyktninger og asylsøkere. Hvis man har flyktningestatus, eller blir vurdert å ha et behov for beskyttelse har man krav på opphold i Norge. Personer som flykter fra noe er mindre «klare» for en ny tilværelse enn de som aktivt søker et bedre liv. Flyktninger og asylsøkere som rømmer fra forfølgelse og krigs-/krisesituasjoner eller diktaturer kan slite med traumer og psykiske problemer. De kan være mindre istand til å klare seg selv, enn de som søker efter arbeid. Flyktninger og asylsøkere er med andre ord en større integreringsmessig utfordring – og utgiftspost.

Arbeidsinnvandrere derimot, søker til et nytt sted for å forbedre sin situasjon. De kommer med et ønske om å jobbe og gjøre en innsats. Ved å gjøre en innsats for å forbedre egen situasjon bidrar de også til samfunnet. Med kompetanse, arbeidsinnsats, betaling av skatt etc. For disse er det naturlig å integrere seg i samfunnet de kommer til i den grad at de fungerer godt nok til nettopp å forbedre sin livssituasjon. De kommer ikke nødvendigvis med traumer etc fra sitt opprinnelsessted. Integreringsmessig bør man ønske seg innvandrere fremfor flyktninger og asylsøkere.

Men i Norge er det bom stopp for arbeidsinnvandrere. Det har det vært siden 1975. En endring kom i 1992, med EØS-avtalen. Hver gang EU utvides med nye medlemsland får flere personer tilgang til det felleseuropeiske arbeidsmarkedet.

Samtidig har personer som får oppholdstilladelse i Norge rett til familiegjenforening. Det samme gjelder norske statsborgere som gifter seg med utenlandske statsborgere, Det er naturligvis vilkår for gjenforening (forsørgerevne etc). Jeg er f.eks gift med en person født og oppvokst i utlandet – og som ikke ville vært her uten å være gift med meg. Mange såkalt etnisk norske treffer livsledsager gjennom arbeid, studier eller ferie i utlandet.

«Innvandrer» er et sekkebegrep som rommer mye. Min erbødige påstand er at Norges innvandringspolitikk er den motsatte av hva den burde være. Av forskjellige grunner trenger Norge mer arbeidskraft – ikke mindre. Vi trenger både spesialister og personer som kan ta hvilken som helst jobb.

Samtidig er den norske velferdsstaten så omfattende at når Norge tar imot flyktninger, og innvilger opphold på humanitært grunnlag, eller politisk asyl, eller har personer som ikke har rett til opphold men samtidig ikke kan returneres til opprinnelsesland, så øker statens utgifter – uten at de som kommer nødvendigvis vil klare å komme eller stå i jobb så lenge at de klarer å gi staten en nettogevinst i form av skatter og avgifter som utligner summene som er brukt.

Rent økonomisk tenkt burde Norge ta imot flere arbeidsinnvandrere, men færre flyktinger og asylsøkere. Myndighetene kan naturligvis stramme inn på ytelsene fra velferdsstaten. Man kan også vedta strengere regler for familiegjenforening. I siste instans kan Norge velge å si opp internasjonale avtaler som forplikter til mottak av flyktninger og asylsøkere. Eller man kan lage en politikk som i størrre grad tar sikte på å hjelpe folk der de er, fremfor å hente dem hit. Man får mer for pengene, rett ut sagt.

Bytte av kø
Venstre har tidligere lansert et forslag som går ut på å «bytte kø». Dette er et forslag jeg har sansen for. Det betyr at personer som søker om asyl eller opphold på humanitært grunnlag, og der det i løpet av saksbehandlingen blir klart at ikke oppfyller vilkårene, kan få tilbud om å bytte kø. Det vil si at istedenfor å få avslag på asyl/opphold på humanitært grunnlag kan man få innvilget arbeids- og oppholdstilladelse.

Marie Amelie er ikke den eneste med avslag og utvisningsvedtak som myndighetene har måttet sende ut med makt. Nylig ble Kosovo-serbere, i flere tilfeller godt integrerte barnefamilier, satt på fly og returnert til Serbia. Ingenting venter dem hverken i Kosovo eller i Serbia. I Norge var de godt integrerte i sine lokalsamfunn (bl.a i Finnmark). Hjerteskjærende scener der små barn ble hentet midt på natten av uniformert politi og satt på fly ut av landet ble vist for åpne kameraer.

Myndighetenes begrunnelse var den samme da som nå; vedkommende oppfyller ikke vilkårene og har fått avslag, har motsatt seg frivillig hjemreise – og må derfor hentes med tvang. Argumenter om at de er godt integrerte, har arbeid og bidrar til fellesskapet både med innsats og skattepenger blir betraktet som irrelevante.

Vi har eksempler på utenlandske eksperter som ikke finner veien gjennom UDIs byråkrati og skjemavelde, og må reise ut av landet. Andre land står i kø for å ta imot den kompetansen som Norge kaster ut.

Også i tilfellet Marie Amelie hevdes det at hun under normale omstendigheter kunne kommet til Norge med sin ekspertkompetanse. Men det er altså en kompetanse som er opparbeidet i Norge under ulovlig opphold.

Jeg mener at Norge må snu helt om på prioriteringene når det gjelder innvandring: Flere arbeidsinnvandrere. Hvordan flyktninge- og asylpolitikken skal omlegges blir en annen sak. Men man bør altså gjøre ett grep nokså umiddelbart; gi asylsøkere mulighet til å bytte kø og bli arbeidsinnvandrere – når det er åpenbart at de ikke fyller vilkårene for beskyttelse. En slik omlegning ville kommet også Marie Amelie tilgode.

Har du meninger om denne saken? Interessert i hva andre mener? Følg debatten hos Liberaleren.

NA24 samler de beste kommentatorene. Her får du din daglige dose kommentarstoff