Kan denne triste sangen om det tomme livet til en hjemmeværende kvinne av middelklassen si oss noe om likestillingens utfordringer efter 100 år med kvinnedag?

Dagsavisen var den første avisen jeg leste igår. Det var ingen tvil om at det var Kvinnedagen. Forsiden og de første 10 – 12 sidene var fylt med artikler om problemstillinger redaksjonen fant det naturlig å ta opp på Kvinnedagen. Ville det ikke vært OK å diskutere de samme temaene på hvilken som helst annen dag? Jo, naturligvis. Men efter min mening er det ikke det verste som kan skje at spesielle merkedager brukes til å ta opp problemstillinger og utfordringer knyttet til akkurat denne dagen. Uansett om det er kvinnedag, AIDS-dag, lesedag eller spesielle jubileer.

Antifeministhilsen
For medier som vil ha litt bråk og blest rundt kvinnedagen er det vanlig å finne frem noen (fortrinnsvis kvinner) som ikke definerer seg som feminister. Budskapet fra antifeministen(e) skal tirre opp de tradisjonelle feministene, slik at vi menn kan le av begge parter – og spørre oss hva som er annerledes på Kvinnedagen. Kvinner som krangler er da ikke akkurat noen nyhet. Årets kvinnedag er nr 100 i rekken. Da fant Dagsavisen frem til FrP-byråd og ikke spesielt liberale Sylvi Listhaug. Hun mener at den politiske venstresiden har kuppet kvinnedagen.

Sterke damer med sterk bok med sterke påstander
Marie Simonsen og Ingunn Yssen hadde skrevet bok sammen. Passende nok for røde feminister var bokens tittel “Bråk”. Jeg har ikke lest den ennå, men budskapet var ikke til å ta feil av: Kvinner taper på å gifte seg og få barn. Derfor bør de la dette være, og heller velge yrkesliv og karriere. Dessuten må statsfeminismen komme til heder og verdighet igjen. Det er behov for en stat som regulerer og bestemmer der folk selv ikke har vett til å ta de riktige valgene. Og høyresiden har lurt kvinnene med begrepet valgfrihet.

Ja, det er riktig at det går ut over karrieremessig fremgang og fremtidig pensjon å velge å være hjemme med barn en periode. Men i motsetning til tidligere tider er det ikke slik at man må si enten eller. Man kan jobbe før og efter barnefødsler, men likevel være hjemme med barn ihvertfall det første leveåret. Nå er det visstnok full barnehavedekning. Derfor er det ikke slik at kvinner “må” gå hjemme fordi de ikke praktisk kan ordne seg slik at de får kommet seg ut i yrkeslivet igjen. Og mannen har rett til å ta sin del av permisjonen.

Så er spørsmålet om det går an å gjøre noe med karriere og pensjon. For det første bør kvinner (som menn) prioritere pensjon, uavhengig av statlige ordninger. Da trenger ikke valget om å være hjemme med små barn å “dømme” kvinner til lavere pensjon i fremtiden. Den enkelte kan selv innrette seg slik at dette ikke er et problem. Og dermed faller et av Yssen og Simonsens hovedargumenter mot at kvinner skal velge familie og barn. Når det gjelder karriere fremheves det ofte av karriererådgivere at har man gjort noe mer enn å prioritere studier/utdannelse bør dette fremheves som noe positivt. Uansett om det er studentaktiviteter, arbeide i frivillige organisasjoner, eller å ha reist jorden rundt. Man har utvidet sin horisont. Også den som har valgt å prioritere nærhet til egne barn må ha mot til å fremheve dette som horisontutvidende og selvutviklende.

At kvinner gikk ut i yrkeslivet skulle få menn tilbake. Vi fikk fedrekvoten i fødselspermisjonen (som forøvrig aldri har vært ment å være en eksklusiv rett for kvinner). Men kvinner anser permisjonen som “sin”. Når det blir snakk om å tredele permisjonen skal kvinner ha seg frabedt å bli berøvet “sin” rettighet. Men det er altså en rettighet for foreldrene.

Det største hinderet for at menn skal ta mer ansvar hjemme er likevel økonomisk. Menn har ikke selvstendig opptjeningsrett til fødselspenger. Man får fødselspenger utregnet efter inntekten til barnets mor. Fortsatt er det slik at menn i de fleste familier tjener mest. Da blir det et tap for familien om mannen skulle ta det aktive valg å være hjemme med egne barn en periode. Det er synd, men sant. Hvis Yssen, Simonsen og deres likesinnede skulle ta på alvor sitt ønske om at menn skal være hjemme, bør de stå på barrikadene for menns opptjeningsrett.

En annen sak er at kvinner fortsatt oppfattes som de mest naturlige omsorgspersoner for barn. Derfor får kvinner i de fleste barnefordelingssaker efter samlivsbrudd tilkjent foreldreretten og/eller hovedansvaret for barn. Menn/fedre føler at de ikke har noe de skulle ha sagt. “Det hellige moderskapet”, som Yssen og Simonsen vil til livs, oppleves som en ideologisk tvangstrøye – også for moderne menn som ønsker å ha omsorg og daglig ansvar for egne barn.

Når menn ikke kan ta ansvar for egne barn fordi 1) kvinner tviholder på mesteparten eller hele fødselspermisjonen, og 2) fordi hele familien taper økonomisk når menn ikke har selvstendig opptjeningsrett, så brukes dette mot menn i barnefordelingssaker. Den ene mannen blir i hvert tilfelle “anklaget” for at ikke flere menn tar det aktive omsorgansvaret.

Drømmen – husmorrollen – evner, anlegg og kompetanse
Så til balladen om Lucy Jordan. Middelklassekvinnen som føler at livet hennes er tomt for mening. Og her er det vel jeg skal pådra meg vreden fra Listhaug og hennes likesinnede:

“Her husband, he’s off to work and the kids are off to school,
And there are, oh, so many ways for her to spend the day.
She could clean the house for hours or rearrange the flowers
Or run naked through the shady street screaming all the way.”

Lucy synes ikke det er meningsfullt at mann og barn rustes for dagens utfordringer, og hun finner ingen mening i å vaske huset og ordne blomsteroppsatser. Alternativet er å bli gal, eller rope/rase ut (om) sin meningsløse tilværelse.

Og her vil vel høyresidens kvinner mene at jeg nedvurderer morsrollen, nedvurderer arbeidet som gjøres i de tusen hjem. Men det gjør jeg slett ikke. Å sende bespiste barn med god matpakke, rene klær og ansikter, og store forventninger til barnehave eller skole er en følelse av å ha gjort noe riktig. Å vaske klær, kildesortere søppelet som kastes, planlegge innkjøpene slik at pengene brukes smartest mulig, og holde huset rent er alt sammen kanskje kjedelig rutinearbeid. Men man kan få en følelse av velvære når man ser på sine fullførte og utførte gjerninger. Men skal dette være alt? Nei, men kan jo alltids høre på Nitimen eller Sånn er livet på radio, eller så på Days of our lives på TV. Jeg skal ikke påstå at det gir korte glimt av velvære og lykke å se et rent hus, og tilfredse barn. Men i 20 år? Spar meg!

Liberalismens kjerneverdier om at ethvert menneske har rett til liv, personlig frihet, og til søken efter (individuell) lykke gjelder like meget for kvinner som for menn. Det er individuelle rettigheter. I ethvert menneske bor det evner og anlegg, talenter, forhåpninger og drømmer. Skulle noen få høre at de ikke har rett til å bruke seg og sine evner og og anlegg, eller leve ut sine drømmer, bare fordi de har galt kjønn? Vel, i store deler av verden er det slik.

“At the age of thirty-seven she realised she’d never
Ride through paris in a sports car with the warm wind in her hair”

Ingen drømmer er latterlige. Ingen evner eller anlegg er bortkastede. Det er bare å finne rett sted og til til å virkeliggjøre drømmen(e), og/eller til å bruke sine evner og anlegg.

Å la halve befolkningens evner, anlegg og kompetanse gå til spille fordi den delen av befolkningen skulle ha noen slags genetisk programmering som først og sist definerer dem som omsorgspersoner, er helt meningsløst. Noe helt annet er å tvinge noen til å gjøre noe de ikke vil. Det er her venstresiden bommer så fatalt. Å velge barn og familie blir nedvurdert til fordel for yrkesliv og karriere. Vel å merke når det gjelder kvinner. Venstresidens kvinner vil ha kvinner ut og menn hjem. Men å respektere valget til de kvinner som ønsker å være hjemme, eller til de menn som ønsker å jobbe fremfor å være hjemme, er ikke akseptabelt for venstresiden. For man respekter ikke individets frie valg. Venstresiden skal ha alle til å gå i takt. Det lanseres A4-modeller for det perfekte liv, og den som ikke følger opp må det jo være noe galt med.

Jeg kan skjønne at venstresidens kampsaker virket besnærende da det ikke var vanlig at kvinner var utearbeidende, og menn ikke var hjemmearbeidende. Men nå er det mer vanlig enn uvanlig at kvinner jobber. Og det begynner heldigvis å bli akseptabelt at menn velger barn og hjem for en periode. Heldigvis kom frihetsrevolusjonen på 1970- og 80-tallet. Det var ikke en revolusjon bare for kvinner, men både for kvinner og menn. Valgfrihet, dette utskjelte ordet som Yssen og Simonsen helst hadde sett dødt og begravet, fikk reell mening. Vi, folk flest, fikk velge å handle når vi ville, se på mer enn én TV-kanal og høre på én radiokanal. Valgfrihet sto som motstykket til statlig dirigering. Valgfrihet er ikke noe som kan stappes ned i en skuff når de som ønsker å bruke statsapparatet til å detaljstyre menneskers liv synes at nå får det være nok med individuell frihet. Nå er det på tide å samles på valen for å nå høyere, felles mål. Jeg vil selv definere mine mål, uavhengig av hva staten måtte mene. Og så må jeg ta konsekvensene av mine valg, eller finne måter å minimalisere ulempene (som eksempelet med lavere pensjon, over).

Jeg deler ett ønske med venstresidens kvinner; at flere menn ser det verdifulle og ubetalelige i å oppleve en lang periode med nærhet til, omsorg og ansvar for egne barn. Og at man tar det valget, uavhengig av om pensjonen blir lavere og karrieren bremser opp. Pensjonen er det mulig å gjøre noe med. Karrieren vil ikke bremse opp når “alle” ser det naturlige i at valget om omsorg for den oppvoksende slekt tas aktivt. Når valget ikke lenger er “sært” og uvanlig, da forsvinner “forståelsen” for at noens karriere skal bremse opp på grunn av slike valg.

De “gale” valgene – kvinner og yrkesliv
En reportasje som gikk igjen i flere medier på Kvinnedagen var den om tvillingparet med like lang utdannelse, men stor forskjell i lønn. Hun hadde valgt omsorgsyrke, han IT (om jeg husker rett). Skyldes det kjønn og tradisjonelle valg? Eller skyldes det andre mekanismer?

Efter min mening blir det for enkelt å skylde på kjønn når kvinnedominerte yrker også er yrker med lav lønn og lav status. Det har like mye med måten lønnskampen i disse yrkene blir ført på. Når f.eks sykepleier og lærere motsetter seg individuell lønnsdannelse eller lokale forhandlinger, da får man ingen konkurranse mellom arbeidsgiverne om å tiltrekke seg de beste arbeidstagerne, og man får heller ingen konkurranse mellom arbeidstagerne om å finne de arbeidsgiverne med best betingelser.

IT-bransjen, som ble brukt som eksempel, er en bransje med mye individuell lønnsdannelse. Mye fleksibilitet og mobilitet blant de ansatte. Ikke rigide arbeidstidsbestemmelser. Da blir også arbeidsbetingelser og lønnsdannelse derefter.

Det har vært mange slagord for å beskrive målene: Lik lønn for likt arbeid (kvinnelige og mannlige ingeniører må tjene det samme, forutsatt samme kompetanse). Lik lønn for arbeid av lik verdi (kvinnelige sykepleiere og mannlige oljearbeidere). Det siste tilsier en statlig dirigering av lønnsforhandlinger som partene i arbeidslivet neppe ville funnet seg i.

Det er to strategier som bør vurderes for å heve lønnen i kvinnedominerte yrker: Det første er å gjøre lønnsdannelsen friere – både gjennom lokale forhandlinger fremfor sentrale avtaler, og mer individuell lønnsdannelse. Det andre er at arbeidsgiverne bestemmer seg for å gi blaffen i hvem som skal være “lønnsledende”. For arbeidsgiverne i de kvinnedominerte yrkene er ofte offentlig sektor. Det vil si stat, kommune og fylke. Det betyr at den rødgrønne regjeringen kan bestemme seg for å gi disse kvinnene et lønnsløft. Enten et generelt, eller ved å omgjøre flere deltidsstilling til heltid. Den rødgrønne regjeringen har nå styrt landet i mer enn 4 år. Med rent flertall. Regjeringen har hatt gode økonomiske rammevilkår for å gjøre nettopp dette. Men, som gårsdagens nyhetsoppslag fortalte, daværende administrasjonsminister Heidi Grande Røys fra SV (som selv jobber i barnehave) prioriterte mannlige sjefer. Det var dette med liv og lære, da.

Jeg synes det er synd at kvinner velger tradisjonelle yrker. For jeg er overbevist om at kvinner er like dyktige i alle yrker som menn er. Når noen forteller til meg at vurderer å velge å bli f.eks sykepleier så forsøker jeg å argumentere mot. På grunn av status, lønn og fysisk slit. Men jeg må respektere frie og selvstendige valg. Jeg å håper bare at valgene ikke er tatt fordi man føler at det er det eneste valget man kan ta.

Å rette opp skjevhetene
Er det riktig at kvinnebevegelsen ikke har betydd noe for kvinner av idag, slik Sylvi Listhaug påstod i Dagsavisen igår? Det er synd å stille historieløsheten sin så til de grader til skue. Stemmerett for kvinner (1913), retten til å ta utdannelse/studere, og retten til å være økonomisk selvstendig (både arv og egen inntekt) var kamper kvinnebevegelsen måtte ta for å rette opp skjevhetene i lovverket. Idag behandler lovverket kvinner og menn som selvstendige og likeverdige individer på disse områdene. Sånn sett eksisterer det idag ikke formelle skranker som hindrer kvinner i å nå dit de vil. Det eksisterer i tillegg bestemmelser for å straffe dem som diskriminerer på grunn av kjønn, og for å sikre at kvinner ikke blir forbigått ved f.eks ansettelser.

Når Listhaug føler at 1970-tallets kvinnebevegelse førte kamper hun ikke følte seg hjemme i, er jo det et fritt synspunkt å ha. Man kan være uenig i abortlov, likestillingslov og kampen mot porno. Men kampen for at enhver kvinne skulle føle verdighet, føle å bli tatt på alvor, og slippe å bli diskriminert skal man ikke kimse av. Der hvite (velstående, utdannede) menn alltid har følt at de har retten på sin side, har andre måttet kjempe for å bli hørt, og for å bli tatt på alvor.

Når mange kvinner idag tar sine rettigheter som en selvfølge er det bra. Det viser at man tross alt har kommet et stykke på 100 år. Det gjenstår mange områder hvor ting kan bli bedre. Men alt i alt må det være lov å konstatere at på alle områder går det fremover. Ett område gjenstår; at vold og overgrep mot kvinner taes på alvor. Vampus har sitt å si om den saken.

I denne artikkelen har jeg påpekt hvor viktig det er at evner, anlegg og kompetanse ikke går til spille fordi innehaver har “feil” kjønn. Men jeg kommer tilbake til i hvilken grad man skal føle seg forpliktet til å “realisere seg selv”.

Har du meninger om denne saken? Interessert i hva andre mener? Følg debatten hos Liberaleren.

Georg Apenes går av som direktør for Datatilsynet 09.april, efter 20 år i jobben. Regjeringen har ikke forhastet seg med å lete efter ny direktør. Kanskje Stoltenberg og Storberget allerede har bestemt seg?

Georg Apenes og Helge Seip før ham, har bygget opp Datatilsynet til en sterk stemme i den offentlige debatten. Om personvern ikke har den sterkeste stilling blant byråkrater og folkevalgte skal ingen kunne si at temaet neglisjeres i offentlig debatt. Seip og spesielt Apenes må sies å fortjene æren for nettopp dette.

“Timet og tilrettelagt” – for regjeringen – går Apenes av, midt under striden om EUs datalagringsdirektiv skal bli en del av norsk lov. Allerede i oktober ifjor meddelte Apenes at han kom til å gå av. Men regjeringen har såvisst ikke forhastet seg med å starte prosessen med å finne hans efterfølger.

Kanskje har regjeringen allerede bestemt seg for hvem som skal inn i direktørstolen. Dét antyder Aftenpostens Harald Stanghelle i en kommentar.

Kanskje regjeringen har bestemt seg for en lydig puddel? 20 år med Georg Apenes har tæret på pragmatiske og prinsippløse maktmenneskers tålmodighet. Snart får vi vite om Datatilsynets neste sjef blir en servil puddel.

Har du meninger om denne saken? Interessert i hva andre mener? Følg debatten hos Liberaleren.

Nærmere 1000 taxisjåfører lot bilene sine stå i ro i natt, i protest mot at Dagbladet gjengav en Muhammedkarikatur fra en side PSTs Facebook-side lenker til. Sjåførene kaller det for misbruk av ytringsfriheten.

Dagbladet, Aftenposten og VG er blant dem som omtaler aksjonen.

Aksjonen foregikk mellom kl. 02 og 04 i natt, i Oslo. Det var en spontan protest, ifølge NTB-meldingen. Begrunnelsen for å avstå fra inntekter i sjåførenes ellers kanskje mest innbringende tid på døgnet, er gjengitt i VG:

“- Det er misbruket av ytringsfriheten vi reagerer på. Det vi gjør er ikke noe brutalt opplegg, men vi vil vise at vi er imot at våre verdier blir misbrukt, sier en av sjåførene, Rashad Munir”.

Det var onsdag Dagbladet avslørte at PSTs Facebook-side lenket til side med Muhammedkarikaturer. Dagbladets artikkel viste en av karikaturene. Dagbladet har med andre ord bidratt med en avsløring om at PST som en del av statsapparatet – som skal være for alle – lenker til sider som har karikaturtegninger som oppfattes å krenke Profeten Muhammed og islam som religion. Burde ikke muslimer være takknemlige overfor Dagbladet for denne avsløringen? Nei, tydeligvis ikke når avisen samtidig velger å vise en av kariktaturene.

Efter min ringe mening holder karikaturtegningen Dagbladet valgte å trykke et langt dårligere nivå enn f.eks Kurt Westergaards tegning. Det kunne nærmest oppfattes å være en tegning laget av et barn.

Påstanden om at Dagbladet har misbrukt ytringsfriheten holder ikke mål. Det finnes intet forbud mot å trykke karikaturer som noen kan oppfatte at krenker religion eller religiøse følelser.

Noen mener at det å krenke religion er en misbruk av ytringsfriheten. Det har de naturligvis rett til å mene. Istedenfor å fokusere på dette burde de fokusere på hva PST lenker til. Denne tradisjonelt lukkede etaten har altså opprettet en side på Facebook, som til alt overmål er åpen for debatt. Så hva er problemet? Det er bare for taxisjåfører å benytte denne muligheten til å uttrykke sine meninger.

Det finnes dem som misliker å sette seg inn i en taxi der sjåføren ikke er av åpenbar etnisk norsk opprinnelse. Mange kan oppfatte slikt som rasisme eller fremmedfiendtlighet. Med aksjoner som i natt gjør taxisjåførene seg selv en bjørnetjeneste. Det bør være fullt legitimt for folk som trenger taxi å si ifra at man ikke ønsker å gi sine penger til personer som ikke aksepterer at det er både religionsfrihet, ytringsfrihet og pressefrihet i det norske samfunnet.

Taxisjåførene gjennomførte en helt legitim aksjon mot en ytring de misliker. Men de kan oppleve å bli rammet – på pungen – av like legitime aksjoner, koordinerte eller private, mot deres egne holdninger til sentrale verdier i det norske samfunnet.

Har du meninger om denne saken? Interessert i hva andre mener? Følg debatten hos Liberaleren.

og kirkegårder forfaller roper Statskirken på Staten. Til tross for at den har like liten grunn til det som Stein Erik Hagen har til å benytte seg av statlige tilskuddsordninger. Begge har penger på bok, og har råd til å skikke sitt bo.

Enhver kirkebrann er tragisk. Både på grunn av de materielle verdiene, kulturarven, og ikke minst fordi menighetens medlemmer virkelig føler at de har mistet noe sentralt i sitt liv. De fleste mennesker har riter og symboler som er viktige i livet deres. I et land hvor 95% av innbyggerne står innskrevet i statens kirke er det ikke rart at mange da berøres når en av statens kirkebygg brenner.

Brannen i Hønefoss kirke forleden gir grunn til å reflektere. Som velgere er de fleste nordmenn opptatt av helsetjenestene, undervisningen den oppvoksende slekt får i skolesystemet, kvaliteten på veier og kollektivtrafikk, og den beskyttelse vi får av politi og rettsvesen. At også kirkene er avhengige av vedlikehold og systemer for trygghet er det få andre enn dem som har sitt daglige brød i statskirkens menigheter som er opptatt av. Medlemmene av menigheten som sogner til Hønefoss kirke kan gråte oppriktige tårer ved kirkeruinen – for alt som er tapt av først og fremst immaterielle men også materielle verdier. Men om disse hadde vist slikt engasjement for kirkebyggets ve og vel mens det fortsatt stod ville kanskje menigheten fortsatt hatt et kirkebygg å gå inn i.

Det er mange som kan lastes. Offentlig eiendomsforvaltning er et sorgens kapittel. Uansett om det er staten, fylkeskommunene eller kommunene som sitter på tiltalebenken. Sykehus, skoler, veier – og kirker og prestegårder. Alt forfaller. Nødvendig vedlikehold neglisjeres, og fornuftig oppgradering og modernisering uteblir.

Tilbake til sammenligningen mellom Statskirken og Stein Erik Hagen. Sistnevnte var så miljøbevisst at han byttet ut oljefyren i sitt privathus i Oslo med et mer miljøvennlig alternativ. Som staten hadde støtteordninger for. Og det er ingenting iveien for at Hagen skulle få støtte. Selv om han hadde penger nok til å gjøre investeringen selv.

Slik er det også både med staten og statskirken. De har penger nok. Både på bok og i form av investeringer. Men statskirken mener det er statens oppgave å sørge for nødvendig vedlikehold av prestegårder og kirker. På den ene siden er det vel det. Men når vi har politikere som vil at alt mellom himmel og jord skal ha en post på statsbudsjettet kan vi ikke forvente at de skal klare å blinke ut noen oppgaver som viktigere enn andre.

Statskirkens ledelse kunne jo innsett dette, og brukt noe av sin store formue til å opprettholde eiendomsverdiene sine ved å sørge for nødvendig vedlikehold og sikring. For eksempel i form av brannvarslingsanlegg. Men man vil heller spare seg til fant. Penger på bok og bundet i investeringer skal sørge for avkastning og fremtidige inntekter. Imens brenner kirker og kirkegårder forfaller. Slik tjener man med den ene hånden og øser ut med den andre.

Burde folk som Stein Erik Hagen benytte seg av statlige støtteordninger? Jeg mener at svaret burde være nei, men reglene er slik at man ikke kan avvise søknader fra dem som har råd til det. Burde statskirken vente på en statlig opprustning som vil ta 50 år eller mer – eller bruke egne penger for å forhinder verdiforringelse og tap av kulturverdier?

Jeg mener at svaret er innlysende. Men det står vel ikke i Skriften.

Så da så.

Har du meninger om denne saken? Interessert i hva andre mener? Følg debatten hos Liberaleren.

Hadde norske myndigheter gitt blaffen i Mulla Krekars sikkerhet hadde han forlengst vært utvist til Irak eller utlevert til USA. Det er nettopp faren for dødsstraff begge steder som gjør at han er i Norge. Da må han også beskyttes her.

FrPs Siv Jensen tar attentatet mot Krekar forleden som et bevist på at han er en fare for sine omgivelser og burde vært plassert i forvaring. Problemet med argumentet er at så lenge han ikke har gjort seg skyldig i lovbrudd er det ingen grunn til å sette ham i forvaring. Siden han ikke er underveis til å bli sendt ut av landet, er det det heller ingen grunn til å internere ham.

Det må likevel være lov til å spørre seg hvorfor en person som Høyesterett har fastslått er en fare for rikets sikkerhet, kan gå løs.

Mulla Krekar har brukt sine muligheter via internett og intervjuer med vanlige medier til å oppfordre til terror. Også norske borgere er legitime terrormål. Dette er noe av begrunnelsen for at han er ansett å være en fare for rikets sikkerhet. Så langt kan ikke attentater, mordforsøk eller terrorhandlinger på norsk jord knyttes til Krekar. Derfor går han også fri.

Om noen skulle påberope seg Krekars oppfordringer som grunnlag for terrorhandlinger eller drap, må dette også bevises som en klar sammenheng. Og selv da er det spørsmål om Krekar overhodet kan tillegges ansvaret for andres handlinger. I det øyeblikket noen påberoper seg andres ytringer som grunnlag for egne handlinger kan det bære veldig galt avsted. Bare spør alle musikere hvis tekster blir brukt som begrunnelse for alt fra skolemassakrer via kirkebranner, til selvmord.

Krekar er en levende provokasjon midt blant oss, og mange gir uttrykk for at hans liv er mindre verdt enn andres. Derfor bør han sendes ut av landet. Uansett hvilken skjebne som venter ham. Ut fra en slik tankegang er det ikke rart at mange beklager at gjerningsperson(ene) ikke lyktes i attentatet mot Krekar.

Så lenge Krekar befinner seg innenfor Norges grenser har han samme krav på beskyttelse som alle andre. Hvis politiet skulle begynne å gradere hvem blant oss som trenger beskyttelse ville det raskt bære galt avsted.

Uansett hvor mye vi misliker hans handlinger og ytringer har også Mulla Krekar krav på beskyttelse. Det er noen av fordelene med å leve i en rettsstat og et liberalt demokrati. Uansett om Mulla Krekar aldri vil innse dette, skal vi andre prise oss lykkelig over at det er slik. Og kanskje vil de som er tilbøyelige til å følge Krekars politiske og religiøse syn bli vaksinert når de ser fordelene av tankegangen bak det norske og øvrige vestlige lands samfunnssystem. Isåfall vil Krekars drøm om å gjenopplive Kalifatet forbli i hans drømmeverden. Noe vi og alle andre skal være sjeleglade for.

Har du meninger om denne saken? Interessert i hva andre mener? Følg debatten hos Liberaleren.

Idag fyller prinsesse Ingrid Alexandra 6 år. Forøvrig samme dag som Ludvig XVI ble henrettet, efter den franske revolusjon. Til høsten begynner hun på skolen. Det er fortsatt mulig å slippe henne fri fra monarkiets lenker.

Liberaleren er prinsipielle i vår motstand mot monarkiet. Hvis mennesker er født frie, og forblir like i rettigheter, er monarkiet et markant brudd med menneskets medfødte rettigheter. Både overfor oss som er monarkens undersåtter, og overfor dem som må bære monarkiets lenker; de fødte prinser og prinsesser. Embeder utdelt som følge av hvilke foreldre man har, er et brudd med tankegangen om at vi som individer har like muligheter. Vi som undersåtter kan ikke gjøre noen forhåpner eller legge karriereplaner for å tilegne oss dette embedet. Den som er utsett til å bli konge eller dronning kan derimot alltids si fra seg sin tittel. Men uten at man samtidig gjør dette på vegne av sine efterkommere vil det ikke ha noen effekt for monarkiet som institusjon.

De som er tilhengere av monarki henviser gjerne til de gode egenskaper menneskene i disse embedene innehar. Dette er en høyst situasjonsbestemt argumentasjon. Historien er full av eksempler på kongelige uten forutsetninger for å bekle hverken det høyeste eller andre embeder som gjelder styringen eller representasjonen av et land. I denne sammenheng anbefaler vi gjerne historiker Øystein Sørensens bok “Helt konge”, eller forløperen; “Døden på Reperbahn og andre skandaler i nordiske kongehus.”

Monarkiet er en konservativ institusjon, men her til lands ikke reaksjonær. Kongehuset forsøker å endre seg, i takt med tiden. I så måte er dagens fødselsdagsbarn født inn i en familie som virkelig representerer sin tid; Ingrid Alexandra har både bror og halvbror. En mor med fortid som enslig forsørger, en far som er både far og stefar. Et kongehus der noen medlemmer både beholder kongelige titler og deltar som inntektsbringende yrkesutøvere, mens andre medlemmer inntar politiske standpunkter i det offentlige rom, bidrar til å politisere kongehuset mer enn nødvendig. Dagens kronprinspar inntar standpunkter som sannsynligvis bringer dem på kollisjonskurs med 20 – 30% av deres undersåtter. Slikt er ikke uproblematisk.

Mange seksåringer har kanskje vage ideer eller rosa drømmer om et fremtidig yrke. Men ikke Ingrid Alexandra. Faren hennes var ikke særlig eldre da han viste at han hadde forstått monarkiets prinsipp: “Bestefar er konge. Etter han blir pappa konge, og så blir jeg konge”.

Det er fortsatt mulig å gi dagens 6-åring en langt større frihet til selv å forme sin fremtid, ved å løsne monarkiets lenker rundt hennes hals. Ingrid Alexandra bør få samme anledning som sine jevngamle til å fantasere rundt sin fremtid. Kronprinsparet virker som ansvarsbevisste foreldre. Den beste gaven de kan gi sin datter, er friheten.

Slipp Ingrid Alexandra fri!

Har du meninger om denne saken? Interessert i hva andre mener? Følg debatten hos Liberaleren.

Høyrekvinnene vil ifølge Aftenposten, Dagbladet, VG og flere andre medier fjerne pappakvoten av den lovfestede fødselspermisjonen. De er på rett vei.

Det er tvilsomt om Linda C. Hofstad Helleland og resten av Høyrekvinnene får godord fra så mange hold for sitt forslag om å la det være helt opp til foreldrene å fordele den lovfestede fødselspermisjonen seg imellom.

Når man har en slik ordning med statlig lovfestet fødselspermisjon er det naturligvis helt i tråd med et liberalt syn på familien at det er foreldrene selv som skal avtale. Ingen foreldrepar er like, og har derfor heller ikke like preferanser. Merkelig nok godtar de fleste å bli støpt i en statlig form også når det gjelder organiseringen av familielivet. Selv om noen fedre går foran, har de fleste slept føttene efter seg, dirigert av lovgivernes ønske om å forme familiene i sitt eget bilde.

Det er ingenting som er flottere enn å se fedre med barnevogn, på babysvømming, eller på treningsstudio med nurket ved siden av seg. Slik familiene endrer seg over tid, endrer også farsrollen seg. Det er idag heldigvis like naturlig at far steller hus og hjem og tar ansvar for selv de yngste barnene, og at mødrene tar utdannelse, og gjør yrkesmessig karriere.

Det ville vært merkelig i et land der 95% får videregående skole og for en dels tilfelle også utdannelse på universitetsnivå bekostet av skattebetalerne, om ikke også kvinner ønsket muligheten til yrkeskarriere og retten til å disponere sin egen lønnskonto. Slik legger man også grunnlaget for et materielt sett bedre og mer uavhengig liv, ikke minst uavhengig av statlige støtteordninger. Også pensjonstilværelsen blir materielt sett bedre om man er i jobb tiårene mellom ungdomstid og pensjonsalder. Uavhengig av kjønn.

I vår tid kan både menn og kvinner ønske seg både karriere og kvalitetstid med familie. Men det finnes fortsatt dem som vil stille spørsmål og se skjevt på såkalt “utradisjonelle valg”. Som at en mann ønsker å ta ut hele permisjonen når familieforøkelsen er et faktum.

I Norge har statsfeminismen lange tradisjoner. Gjennom likestillingslov, offentlig vedtatte ordninger for fødselspermisjoner etc. skal også familielivet tilpasses visse idealer. At menn og kvinner skal være likestilte også i familielivet er idealer flere (de fleste?) kan dele – uten nødvendigvis å være enig med statsfeministene om virkemidlene.

Og det er nettopp hva som skjer når Høyrekvinnene ønsker at det skal være opp til de berørte partene å avtale seg imellom om hvordan f.eks fødselspermisjonen skal deles. Statsfeministene – av begge kjønn – vil rope opp om at Høyres kvinner vil skru tiden tilbake. At menn ikke tar ut permisjon frivillig, og ikke tar omsorg for barn frivillig. De må tvinges, og lover, kvoter og støtteordninger er måten å gjøre det på.

Den fremste statsfeministen er statsråd Audun Lysbakken. Han vil ikke bare ha 10 uker kvotert for fedre, som idag. Han vil tredele permisjonen.

I FrP gleder man seg naturligvis over forslaget. KrF og Venstre er mot. Sistnevnte er altså ikke så liberale at de lar familiene styre livet sitt selv, mens KrF antageligvis ikke vil ha noe bakstreverstempel sittende på seg.

Jeg tror ikke Linda C. Hofstad Helleland eller andre kvinner i Høyre ønsker seg tilbake til en tid da mor stelte hjemme og far hadde ansvaret for å bringe maten hjem til familien, ikke ved å gå ut å jakte som i stenalderen – men ved å bringe hjem penger fra lønnet arbeid. Jeg tror de fleste kvinner setter pris på menn som tar sin del av ansvaret for hjem og familie. Men det er iferd med å bre seg en irritasjon over lovgivernes hang til å regulere selv de mest private forhold.

Familien er et privat alternativ til staten. Et frivillig valgt alternativ. Der to parter kan inngå de avtalene de vil om det meste. Men altså ikke om hvem som skal ha omsorg for barn.

Hvis statsfeministene vil bruke statlig initierte virkemidler kunne de jo begynne må å gi menn selvstendig opptjeningsrett til fødselspenger.

Har du meninger om denne saken? Interessert i hva andre mener? Følg debatten hos Liberaleren.

Økseangrepet mot Jyllandspostens karikaturtegner Kurt Westergaard gjør det tvingende nødvendig å vise et konkret uttrykk for solidaritet – i ytringsfrihetens navn. Derfor velger Liberaleren å publisere Westergaards tegning fra karikaturstriden om Profeten Muhammed. Jan Arild Snoens artikkel i Minerva om samme tema har fått mye og fortjent oppmerksomhet. Ytringsfriheten handler om en grunnleggende rettighet, og bør ikke begrenses av at noen føler seg krenket av konkrete ytringer.

Tre år efter forrige runde karikaturdebatt er det nå duket for en ny. Det er ikke ytringsfrihetsfundamentalister som har lagt grunnlaget, men islamister som forsøker å true Kurt Westergaard og andre til taushet. Men det er slett ikke første gang at norske aviser velger å trykke karikaturer det oppstår strid om. Adresseavisen gjorde det i 2008. Klassekampen skriver imidlertid at det er strid blant norske redaktører om hva som er riktig å gjøre. Dagbladets redaktør Anne Aasheim avviser at man skal gjøre noe i solidaritet.

Ytringsfriheten – en fundamental og grunnleggende rettighet
Ytringsfriheten er ikke absolutt hevder SVs stortingsrepresentant Snorre Valen. Hvorfor ikke? Som liberalist mener jeg at samfunnet er tuftet på menneskets medfødte rettigheter. De er grunnlaget for det enkelte individ, for forholdet mellom individer, og for forholdet mellom individ og er det eneste akseptable grunnlaget for en statsmakt. Ethvert individ er født med retten til eget liv, til personlig frihet, og til søken efter individuell lykke. Kan man tenke seg et nyfødt barn uten stemme som hyler – om mat, om smerte, om oppmerksomhet? Nei, naturligvis ikke. Ytringsfriheten er medfødt.

Det eneste som begrenser ytringsfriheten er eiendomsretten. Jeg kan ikke gå inn i din stue og forelese om liberalisme. Nettopp fordi din stue er din egen. Jeg kan heller ikke kreve at VG, Aftenposten eller Klassekampen publiserer mine meninger. For det eksisterer ikke publiseringsplikt.

Lover bør ikke begrense ytringsfriheten. Lover bør tvert imot støtte og beskytte ytringsfriheten. Den norske grunnlovens § 100 om ytringsfrihet inneholdt lenge klare begrensninger. De er heldigvis borte nå. Men forsøk på å begrense ytringsfriheten også via lovverket opplever vi stadig. Senest da den rødgrønne regjeringen forsøkte seg med en ny blasfemiparagraf. Det er ikke mer enn ett år siden. Nettopp dét nederlaget for regjeringen fortjener å trekkes frem akkurat nå. Liberaleren konkluderte 04.februar ifjor med at Norge har en regjering du ikke kan stole på når det gjelder fundamentale rettigheter som ytringsfrihet.

Ikke trygg på Støre og Stoltenberg
I Dagbladet 04.januar uttalte PRIO-forsker Kristian Berg Harpviken at “Hadde det ikke vært for statsminister Jens Stoltenberg og utenriksminister Jonas Gahr Støres gode håndtering av karikaturstriden ville Norge idag vært et terrormål på lik linje med Danmark”. Jeg kan overhodet ikke slutte meg til den beskrivelsen fra Gahr Støres feige brev til norske utenriksstasjoner og bevisste planting av ukorrekte påstander om at Magazinet var så å si alene i norske medier om å publisere karikaturene. Jeg ble kvalm av Støres unnfallenhet og feighet den gang, og selv om forsøket på å lage en ny blasfemiparagraf for ett år siden ble stanset av bloggerne så føler jeg meg overhodet ikke trygg på Støre og Stoltenberg når fundamentale verdier står på spill.

Liberaleren avviser “kvalifiserte ytringer”
Da debatten om Muhammedkarikaturene var på sitt mest intense i Norge, i begynnelsen av 2006, fikk Francis Sejersted seg til å hevde at ytringer må ha en verdi for samfunnsdebatten. At ytringer må være “kvalifiserte”. Liberaleren kommenterte dette i to artikler.

Dette sa lederen for Stiftelsen Fritt Ord (!): ” – Ytringsfriheten er en kjerneverdi, den må vi holde fast på, men den er ingen absolutt verdi. Den er ingen menneskerettighet.”

Det følger av min begrunnelse i forrige avsnitt (Ytringsfriheten – en fundamental og grunnleggende rettighet) at jeg avviser Sejersteds syn på ytringsfriheten. Den er fundamental. Ingen kan betros å vurdere å om en ytring er “kvalifisert” ut fra hvilken betydning den måtte ha for samfunnsdebatten. Så lenge ytringen har en verdi for den som har ytret den, har ytringen en selvstendig verdi. Om ingen andre ser verdien av akkurat den ytringen, vil den heller ikke få noen konsekvenser, kanskje annet enn for den som kom med ytringen.

Det viktige i denne sammenhengen er at Sejersteds syn brukes flittig av alle som har ulike hensiktsmessighetsbegrunnelser for ikke å publisere hverken Westergaards tegning eller andre av de berømmelige Muhammedkarikaturene. Jan Arild Snoen krever svar av VG og Aftenposten på deres unnfallenhet når det gjelder dette temaet. Hvis et attentatforsøk mot en karikaturtegner ikke er en god nok grunn til å publisere den aktuelle karikaturtegningen – for å vise sine lesere hva saken handler om – når eksisterer det da gode nok grunner?

En barnebok om Muhammed
Hvorfor oppstod i det hele tatt karikaturstriden? På Wikipedia kan vi lese følgende: “den danske forfatteren Kåre Bluitgen hadde hatt problemer med å finne en illustratør til sin barnebok Koranen og profeten Muhammeds liv.” Og: “den danske avisen Jyllands-Posten i september 2005 ba 40 danske karikaturtegnere lage en tegning av Muhammed. 28 av tegnerne avstod og tolv leverte bidrag. 30. september 2005 ble de tolv karikaturene trykt i avisen under tittelen «Muhammeds ansigt».” Bakgrunnen for Jyllandspostens oppdrag var nettopp Bluitgrens problemer.

Resultatet: Selvsensur
Da karikaturstriden dominerte samfunnsdebatten på nyåret 2006 burde flere vært opptatt av hva Dagbladets karikaturtegner Finn Graff brukte som begrunnelse for ikke å tegne Profeten Muhammed: Han var redd for konsekvensene. Når Aftenpostens Hilde Haugsgjerd, VGs Bernt Olufsen og flere andre sentrale norske redaktører efter et nytt mordforsøk på Knut Westergaard (nei, øksemannen var ikke den første) mener at det ikke er hensiktsmessig å trykke karikaturene det er snakk om, er det nærliggende å tenke på vikarierende argumenter. Det man aner ligger bak, er nettopp selvsensur.

Solidaritet
er et mye brukt begrep, men hvordan skal an vise solidaritet i praksis? I denne saken mener jeg det er åpenbart. Det er ikke ved å mistenkeliggjøre alle mennesker som bekjenner seg til den muslimske tro som potensielle terrorister. Det er ikke ved å stenge grensene for innvandring. Det er ikke ved å fremheve de vestlige lands kultur og verdier som mer opphøyet og bedre enn land dominert av islam. Også Europa har vært preget av religiøs intoleranse, forfølgende av annerledes og ikke-troende, korstog for å spre den sanne lære osv osv.

I begynnelsen av hvert år kommer det statistikk for alt mellom himmel og jord. En av dem er oversikten over drepte journalister siste år. Drapene skjer ofte i krigs- og konfliktområder på kloden, eller i diktaturer. Uansett hvor bedrøveli den er, er denne statistikken en påminnelse om at profesjonelle utøvere av det frie ord ikke lever et risikofritt liv.

Hva med en statistikk over angrep på journalister i såkalt fredelige land? Westergaard og Flemming Rose er ikke de eneste som opplever konkrete angrep, eller trusler. At journalister, redaktører, regissører og forfattere drepes i konfliktområder og diktaturer er dessverre ikke overraskende. Men når trusler og angrep foregår i land som Danmark og Sverige er det åpenbart at hensikten er å true til taushet. Ytringsfriheten er ikke mye verdt hvis den ikke kan utøves. Og da kan det ikke være “snille” og “uproblematiske” ytringer om slikt som alle er enige om. Det er når ytringsfriheten setter brennbare temaer under debatt at den viser sin virkelige verdi.

Jeg vil gjerne høre Hilde Haugsgjerd, Bernt Olufsen og Gunnar Stavrum forklare hvordan vi som ytrer oss hver dag i offentlighet skal utvise solidaritet med Knut Westergaard og andre som blir utsatt for trusler og angrep – nettopp for å bruke ytringsfriheten. Liberaleren fører en svært åpen praksis for tilsvar og for bruk av gjesteskribenter. Om de nevnte redaktører vil skrive selv, eller vil la seg intervjue – de skal være velkomne til å forklare seg i Liberalerens spalter.

Den provoserende ytringen – den mest verdifulle av dem alle
Ytringsfriheten er ikke bare medfødt, den er selve forutsetningen for et fritt samfunn. Hvordan skal vi kunne kritisere dem som styrer oss, uten ytringsfrihet? Hvordan skal vi få sagt ifra om skjevheter i samfunnet, uten ytringsfrihet? Hvordan skal vi møte argumenter for dårlige ideer med argumenter for bedre ideer, uten ytringsfrihet?

Alle som hevder at media var bedre før, at debatten var mer dannet tidligere (og at internett har gjort all debatt så mye verre), bør lese om tidligere tiders debatter og redaktører. Les f.eks om Henrik Wergelands feider i form av gjentatte avisinnlegg, eller om presidentvalgkampen mellom John Adams og Thomas Jefferson.

Skal verden drives fremover nytter det ikke å ikle seg akademisk språkdrakt, og vente tålmodig på at ditt leserinnlegg skal finne nåde for avisredaktørens øyne. Ytringsfriheten er til for å brukes. Når de verste invektivene er skrellet av, og de mest infantile karakteristikkene overses, da kan man debatte kjernen i saken, enten det gjelder billedforbudet i islam, intoleransen i Vest-Europa, eller pavens skjegg for den saks skyld.

En offentlig debatt der ytringer underlegges (selv)sensur av hensyn til hvem som kan komme til å føle seg såret eller krenket, vil bli en kastrert debatt. Man kan jo knapt debattere konkurranseutsetting av offentlig sektor uten at Fagforbundets medlemmer kommer løpende og føler seg såret over at noen kan finne på å mene at deres arbeidsinnsats ikke er 100% og at de ikke behøver andre incentiver enn trygg jobb og beskyttelse mot konkurranse.

Min uerbødige påstand er at det er de mest provoserende ytringene som er de mest verdifulle. Ikke fordi de inneholder så mye sannhet, eller fordi de får alle til å se lyset, men fordi de skaper liv i debatten, og fordi ærlig interesserte kan finne ytringer med substans – om samme tema som provokatøren ville si noe om.

Vær varsom-plakaten
er brukt som forklaring på at man ikke bør publisere Muhammedkarikaturer. Man har et ansvar for å tenke gjennom hvem som kan føle seg såret eller krenket. Liberaleren anerkjenner ikke Vær Varsom-plakaten. Dette betyr slett ikke at vi ikke tenker gjennom hva vi publiserer, og hvorfor. Men vi lar oss ikke styre av noen retningslinjer vedtatt av et tilfeldig flertall i en forening.

“Liberaleren opererer ikke innenfor rammene av pressens “vær varsom”-plakat. Vi er uavhengig av det etablerte Medie-Norge! Det betyr imidlertid ikke at alt er lov på Liberaleren. Våre artikler skal være troverdige, basert på fakta og etterrettlige. Kilder skal oppgis der vi låner stoff og siterer andre nyhetskilder.”

Når religion blir misbrukt
må de som føler seg misbrukt si ifra. Det kan hevdes at Muhammedkarikaturene er å håne islam. Jeg skrev selv for noen år siden om “forbudet mot å avbilde Profeten Muhammed” – og ble straks arrestert på det. Det finnes ikke noe entydig forbud. Så påstanden om at karikaturene i seg selv er et brudd med billedforbudet kan altså ikke medføre riktighet. Da må det være måten Profeten Muhammed fremstilles som det reageres på. Og da handler det igjen om ytringsfrihet. Akkurat som når det gjelder kristendommen er det mye ved islam som bør debatteres. Ja, selv verdien av religion i seg selv må kunne debatteres. Uten at religiøse av ulike avskygninger skal kunne komme å hevde seg såret eller krenket.

Noe av problemet i karikaturdebatten er når militante islamister får definere hva islam er. Hvorfor sier ikke andre muslimer ifra; “dere får ikke definere vår religion!” I dagens VG skriver Eirik Mosveen: “Det er bare rett og rimelig at norske muslimer sier høyt og tydelig ifra om at dette er vås, og at voldelig islamistiske fanatikere slett ikke representerer hverken islam eller muslimer, kun sine egne perverterte vrangforestillinger. På samme måte som det er en selvfølge at all verdens kristne kirker skal ta avstand fra voldelige fanatikere som begår avskyelige handlinger de hevder er på vegne av Jesus Kristus eller Gud selv.”

Som liberalist ser jeg ikke noe behov for å forsvare alle mulige tolkninger av liberalismen, men jeg velger å markere hva jeg selv mener, innenfor rammen av liberalismen, at er god forståelse av ideologien. Jeg forventer ikke at muslimer skal ta avstand fra islamister. Men jeg tillater meg å bli overrasket hvis muslimer forsvarer bruk av vold ut fra et argument om at Knut Westergaard (eller Jan Arild Snoen eller Vebjørn Selbekk) har gjort noe som forsvarer bruk av vold. Ingenting forsvarer bruk av vold i politisk debatt. Hvis man ikke kan ha dette som et fundament, er videre debatt hensiktsløs.

Enhver muslim må selv få avgjøre om hun eller han vil markere en grenseoppgang til islamister. Vi ikke-muslimer kan ikke oppkaste oss til autoriteter på hva som er innenfor islam eller ikke, hverken når det gjelder ord eller handling. Men vi kan ha en oppfatning om det, ut fra hvem som snakker om islam. Hvis de eneste ytringer man hører om hva riktig islam er, kommer fra islamister – da risikerer øvrige muslimer at islam vil bli oppfattet som noe annet enn hva det er. Jeg vil i denne sammenheng anbefale en artikkel av Liberalerens grunnlegger, Bent Johan Mosfjell: “Muslimer er flotte mennesker!”

Aftenposten skriver at det finnes muslimer som vil stå opp mot islamistene. Ære være dem for det.

Et fritt, fredelig og tolerant samfunn
er hva liberalister ønsker seg. Et samfunn der mennesker av ulik hudfarve, med ulike etnisk bakgrunn og religiøs tilhørighet, og seksuell legning kan leve sammen. I fred med hverandre. I respekt for hverandre. Hvis karikaturdebatten fører til at mennesker som bekjenner seg til islam slutter å ytre seg, lar være å integrere seg, og at det oppstår parallelle samfunn – vil jeg være den første til å beklage det. Et samfunn preget av mangfold er et samfunn som vil utvikle seg.

Solidaritet og ytringsfrihet
er altså begrunnelsen jeg velger for å publisere Kurt Westergaards Muhammedkarikatur. Jeg mener at så mange som mulig både av tradisjonelle medier (msm), bloggere og nettaviser bør publisere karikaturene at islamister som ønsker å true noen til taushet oppdager at de ikke bare må forholde seg til få og utvalgte mål (som Westergaard, Rose, Jyllandsposten og DagenMagazinet), men må gå løs på hele den offentlige debattstrukturen både her til lands og i andre land.

Når islamister forstår at de som verdsetter og bruker ytringsfrihet i frie land ikke lar seg true til taushet kan vi kanskje få en reell debatt om innholdet i islam og andre religioner, om religioners makt og innflydelse i samfunnet, og verdien av religion overhodet.

Som påpekt her på Liberaleren: Religion er en av de tre hovedgrunnene til at krig oppstår.

Vampus har ønsket Snoen og Minerva velkommen efter.
Kapitalismus mener det er riktig å publisere karikaturen.
Minerva har på lederplass begrunnet publiseringen av karikaturen.

Liberaleren anmeldte Vebjørn Selbekks bok “Truet av islamister” under tittelen “Et uvelkomment symbol“. Der vil du også finne lenker til Liberalerens artikler om karikaturstriden. Deriblant denne.

Du kan også melde deg inn i Facebook-gruppen ytringsfrihetsfundamentalistene.

Har du meninger om denne saken? Interessert i hva andre mener? Følg debatten hos Liberaleren.

Kambe skriver i sitt innlegg at motstanderne av datalagringsdirektivet har tiltatt seg definisjonsretten på begrepet rettsstaten.

Flere av Høyres stortingsgrepresentanter har gått ut mot direktivet. Blant annet Torbjørn Røe Isaksen, Nikolai Astrup, Frank Bakke Jensen og flere andre.

Aftenposten skrev i flere artikler før jul at Høyres ledelse forsøker å legge lokk på den interne debatten om direktivet. Dette fordi flere fylkes- og lokallag på sine årsmøter vedtar nei-resolusjoner mot direktivet, som blir sendt partiledelsen og stortingsgruppen.

I Høyre er det kultur for at det er stortingsgruppen som vedtar partiets standpunkt i saker som ikke er dekket i programmet, og ikke partiets organisasjon.

Partileder Erna Solberg har i denne saken lagt seg på samme linje som Ap i spørsmålet om leting efter olje og gass utenfor Lofoten og Vesterålen; det trengs mer informasjon.

Jeg vil være tilbøyelig til å si (om begge saker) at motstanderne har nok informasjon om konsekvensene – og oversikt over egne prinsipper – til å ta et standpunkt i saken. Det er tilhengerne som opplever at deres argumenter ikke er tilstrekkelige til å overbevise hverken motstandere eller tvilere – blant folkevalgte og velgere. De velger derfor å satse på en uthalelsestaktikk overfor motstanderne, samtidig som de satser på at eksisterende eller nye argumenter tilslutt skal overtale tvilerne.

Kambes innlegg er en god påminnelse til oss motstandere at kampen mot direktivet på ingen måte er vunnet. Motstanderne må intensivere sitt arbeid på alle fronter. Motstanderne i Høyre må sørge for å drive sitt opplysningsarbeide videre, og ikke la seg kneble av partiledelsen. Det burde være en selvfølge at medlemmer og tillitsvalgte i partiet får si sin mening.

Det kan også være verdt å minne om at selv om direktivet ikke er nevnt eksplisitt i partiprogrammet, så inneholder det formuleringer som burde gi føringer. Noe Vampus har påpekt.

Det er de som påstår det også foregår en debatt internt i Ap. Jeg tillater meg å tvile. Grunnen er vi sjelden eller aldri ser noen Ap-representanter eller tillitsvalgte som fronter motstand mot direktivet. Dessuten er man svært autoritetstro i Ap-kretser. Når ledelsen først har bestemt seg, blir det gjerne slik (med unntak av i EU-saken). Og når det gjelder datalagringsdirektivet har som kjent Ap-ledelsen bestemt seg for å si ja – medmindre tungtveiende personvernhensyn skulle tilsi noe annet. Noe som må bety at Jens Stoltenberg, Helga Pedersen og Raymond Johansen mener at alt som hittil er fremkommet fra bl.a Datatilsynet i Norge og i Europa ikke er tungtveiende nok..

Jeg minner om at du kan vise din motstand mot direktivet, ved å signere her.

Har du meninger om denne saken? Interessert i hva andre mener? Følg debatten hos Liberaleren.

Mordechai Vanunu er en israelsk atomtekniker som varslet verden om at Israel har et atomprogram. For dette ble han kidnappet fra Italia, og dømt til 18 års fengsel. Straffen var ferdigsonet i 2004, men Vanunu er ikke fri. Istedenfor fengselscellen er det hele Israel som nå er hans fengsel. Burde ikke Israel gi slipp på mannen – og dermed byrdene landet påfører sine skattebetalere?

I julen ble det kjent at en norsk statsborger er kjæreste med Vanunu. På grunn av de restriksjonene Vanunu er pålagt, får han ikke møte sin Kristin Joachimsen fra Tromsø. De har vært kjærester et par år, men Vanunu har ikke lov til å møte utlendinger. Derfor ble Joachimsen arrestert da de møttes i romjulen. I tillegg til forbud mot å møte utlendinger får Vanunu ikke forlate Israel. Han får ikke det som for de fleste av oss er en selvfølge; et pass. Et dokument som viser hvem han er, og som dermed gir ham mulighet til å krysse landegrenser.

Vanunu er kreert til æresdoktor ved Universitetet i Tromsø (2001), og har et tilbud om jobb. Utenriksminister Jonas Gahr Støre har uttalt at det ikke er noe norske myndigheter kan gjøre i denne saken. Vanunu vil få arbeids- og oppholdstilladelse av myndighetene hvis han har tilbud om jobb i Tromsø. UDI er for en gangs skyld ikke bøygen for et velutdannet menneske født og bosatt i et land utenfor Vest-Europa og Nord-Amerika som ønsker å komme og jobbe i Norge. Det er i Israel Vanunus problemer oppstår. Ved at han ikke får utstedt utreisedokumenter.

I Norge er det ideelt slik at når en person har sonet straffen for sin forbrydelse starter man med blanke ark. Ikke slik i Israel. Selv om straffen er ferdigsonet er Vanunu pålagt en rekke restriksjoner. Disse fordi han angivelig skal ha uttalt at han har flere statshemmeligheter å avsløre. Han straffes med andre ord for en forbrytelse han ikke har begått, og som påtalemakten ikke har ført noe bevis for. Han straffes altså for å ytre seg. Når vi sloss for ytringsfrihet i forbindelse med Muhammedkarikaturene må vi også si ifra når det er Israel som krenker ytringsfriheten. Som det fremgår av ovenstående er det både Vanunus ytringsfrihet og bevegelsesfrihet som krenkes.

Hva om Vanunu kom seg ut av Israel, og benyttet seg av ytringsfriheten til å avsløre hemmeligheter, enn si bare blåse ut sin kritikk mot ulike sider ved Israels politikk? Da ville han kanskje være utenfor myndighetenes rekkevidde, og kunne derfor ikke straffes. Medmindre han ble utlevert. Å smugle Vanunu til f.eks Norge ville ikke nytte. Utenriksminister Støre har (endog før saken er prøvet) uttalt at Vanunu ikke oppfyller kravene for å få politisk asyl i Norge. Vanunu kan med andre ord ikke troppe opp på grensen, ved Oslo politikammer, eller ved en norsk utenriksstasjon for å søke om asyl. Efter min mening burde han prøve. Når Mulla Krekar kan bo i landet tross unison vilje og rettskraftig dom om at han skal ut, burde Vanunu få prøvet sin sak.

Kanskje er Vanunu for stolt til å smugles ut. Der han er blir han et symbol på det såkalt “eneste demokratiet i Midt-Østen” sin manglende aksept for grunnleggende rettigheter som ytringsfrihet og bevegelsesfrihet. Han er også et symbol på at Israel ikke er noen rettsstat, eftersom han pålegges restriksjoner for ikke sonede forbrytelser, og efter en ferdig sonet dom.

Det er lenge siden ikkespredningsavtalen om atomvåpen ble inngått. 05.mars iår er det 40 år siden den trådte ikraft. Det er verdt å merke seg at Israel er et av fire land med atomvåpen som ikke har signert avtalen. Norsk tungtvann ble levert til Israel i 1959, og skal ha bidratt til at landet utviklet atomvåpen. Oversikt over atommaktene finner du her. USA henviser til ikkespredningsavtalen når de ønsker å forhindre Iran fra å utvikle atomvåpen og bruke atomteknologi til påstått fredelige formål. Men om Israel hører vi lite.

Israel betrakter Vanunu som en landsforræder. Ved å avsløre atomvåpenprogrammet har han redusert landets sikkerhet. Han berøvet Israel overraskelsesmomentet. Men hensikten med atomvåpen har knapt noensinne vært at de skulle brukes. Hensikten har vært å avskrekke fra angrep. I så måte har atommaktene lyktes godt.

Enhver opptrapping av rustningsspiralen er en fare for hver enkelt av oss. Flere og mer avanserte våpen gjør verden mer utrygg. Flere ganger har Nobels fredspris blitt tildelt vitenskapsfolk som har arbeidet mot utviklingen av kjernefysiske våpen. Et eksempel er Andrej Sakharov i 1975. Andre eksempler er Den internasjonale legeforening mot atomkrig i 1985, og Pugwash i 1995.

Skal det oppnås fred må verdens våpenarsenaler reduseres, spesielt masseødeleggelsesvåpnene. Styresett basert på frie, hemmelige valg. Domstoler basert på rettsstatsprinsippene. Grunnleggende rettigheter for individet må respekteres, slik som retten til eget liv, til ytringsfrihet, religionsfrihet og bevegelsesfrihet. Religionens innflydelse over politikk og styresett må reduseres markant, og landegrenser bør bygges ned til en så lav terskel som mulig, slik at kontakt, handel og vennskap mellom mennesker kan utvikles – uavhengig av nasjonalitet, etnisitet, religion, kjønn, rase og legning.

Troen på at våpen skaper fred, er en feilslutning. Våpen skaper terrorbalanse og frykt. Ikke virkelig fred.

Mordechai Vanunu kan betraktes som en varsler for menneskeheten. Varslere har dårlige kår. Utenriksminister Gahr Støre burde kunne gjøre noe for at Vanunus grunnleggende rettigheter skal bli ivaretatt. Han kan be Israel utstede et utreisedokument (enveis, om nødvendig), slik at den påstått lett tilgjengelige arbeids- og oppholdstilladelsen i Norge kan materialisere seg.

Norge smykker seg med å være med på ordningen med fribyer for forfulgte forfattere. Ville det være galt om Norge viste seg å være en frihavn for forfulgte vitenskapspersonligheter som har benyttet sin ytringsfrihet til menneskehetens beste?

Israelske myndigheter fotfølger og forfølger en mann som har sonet sin straff. Det er snart 25 år siden han hadde noe som helst med israelske statshemmeligheter å gjøre. Behandlingen av Vanunu skal være en sterk advarsel til andre israelere i samme posisjon som mener det kan finnes alternative veier til fredelig sameksistens med landets naboer. Man må være sterk i troen for å underkaste seg det samme som Vanunu har gjort i snart 25 år. Det er på tide at Israel slipper taket i Vanunu. Og aksepterer vanlige rettsstatsprinsipper, samt grunnleggende individuelle rettigheter som ytrings- og bevegelsesfrihet.

Har du meninger om denne saken? Interessert i hva andre mener? Følg debatten hos Liberaleren.