Idag kl. 10 legges statsbudsjettet frem. Et av ryktene om budsjettet er at boligskatten skal økes – i byene. Distriktspolitikken virker ikke, derfor skal øket skatt på bolig tvinge folk til å holde seg unna. Høyre lover kamp mot byskatten.

Boligskatt var et tema i valgkampen, og også i regjeringspartiene var det interesse for omlegning av denne skatteformen. Enkelte teoretikere mente at å skattlegge folks hjem bør være den foretrukne skatteformen. Bolig er ikke noe du flytter med deg, men noe du flytter til og fra.

Det er skatten på verdifastsettelsen av boligen som skal økes. Med 25%. Altså formuen som ligger i boligen. Politikerne kaller boligskatt for “skatt på fordelen av å bo i egen bolig.” Dette er ganske avslørende språkbruk.

Som kjent skor staten seg allerede grovt på kjøp og salg av boliger, gjennom dokumentavgiften. Bortsett fra for den av sosialistene foretrukne boform; borettslag. Når du kjøper eller selger bolig må dette registreres i offentlige registre. Istedenfor at dokumentavgiften dekker de faktiske utgiftene det offentlige har til registreringen, er den utformet som en prosentandel av kjøpesummen. Altså kan den forstås som en skatt på omsetning av boliger, ikke som en betaling for en tjeneste det offentlige yter til deg. Dokumentavgiften kan sammenlignes med den stempelavgiften som fikk beboerne i de engelske koloniene i Nord-Amerika til å gjøre opprør. Men nordmenn gjør som kjent ikke opprør.

Økede utgifter på bolig i byene skal altså være straffen fra Kristin Halvorsen, Jens Stoltenberg og Liv-Signe Navarsete fordi politikerne selv har mislykkes med distriktspolitikken.

I over 40 år har det vært et mål å opprettholde ikke bare bosettingen i alle deler av landet, men å opprettholde en desentralisert bosetting. Det betyr at det ikke bare skal bo folk f.eks i Alta, Kirkenes og Vadsø, men i Gamvik, Honningsvåg, Vestertana og andre mindre steder (Finnmark er et tilfeldig valgt eksempel).

Når man ser på hvor mesteparten av befolkningen bor, sier det sitt om hvor tynt befolket resten av landet er. I Oslo, Akershus, Østfold, Vestfold og nedre del av Buskerud bor det ca. 2 millioner mennesker. Tar man med større byer, som Stavanger, Sandes, Bergen og Trondhjem, sier det sitt om hvor mye innbyggerne i disse områdene betaler for at de få som bor utenfor skal få fortsette å bo der de bor. Enten det er i Karasjok, på Senja eller i Ulsteinvik.

For 16 år siden førte Akershus FrP en valgkamp der man forsøkte å bevisstgjøre velgerne i fylket om hvordan overføringsordningene egentlig virker. Det finnes ca 700 kritierier som avgjør hvor mye penger som bevilges over statsbudsjettet for å opprettholde spret bosetting i distrikts-Norge. Det har vært brukt utallige milliarder på denne politikken. Likevel går flyttestrømmen én vei; til sentrale strøk. Til byer og bynære områder. For hver arbeidsfør innbygger med jobb som flytter fra distriktene, forsvinner skattepenger. Dette er penger som den fraflyttede kommunen får kompensert via overføringer fra staten. Den som flytter fra et sted flytter til et annet sted. La oss si at det er en kommune i Akershus, og at den som flytter har barn i skolealder. Den tilflyttede vil belaste skattefinansierte ordninger som skoler, veier/kollektivtrafikk, helsetjenester osv. Men kommunen i Akershus får ikke mer i overføringer til disse tjenestene. For innflytteren tar jo med seg skattepengene sine! Det er bare det at de kommunene som får mer i skatteinntekter enn forutsatt, og det som er målet i statsbudsjettet, de kommunene mister “overskuddet”. Det går inn i noe som heter skattefordelingsfondet. Pengene derfra brukes, ikke overraskende, til å finansiere distriktspolitikken. Kommuner i sentrale strøk får altså større utgifter for hver innflytter, men får hverken mer i overføringer eller beholde eventuelel skatteinntekter. Slik skapes et stadig større press på skattefinansierte velferdstilbud i sentrale strøk – mens pengene vi som bor her betaler i skatt går til å betale for velferdstilbud stadig færre bruker – i distriktene.

Noe av det som øket tilflytting også fører til, er behov for boliger. Men hvem bestemmer over boligreguleringen? Jo, staten. Stortinget vedtar såkalte rikspolitiske retningslinjer, der arealer båndlegges. Det er ikke lov å bygge i hundremetersbeltet. Dyrket jord skal ikke nedbygges. Markagrensen rundt Oslo er som en Berlinmur. Ofte vil sosialistene i kommunestyrer, bystyrer og fylkesting også bidra til at det ikke bygges i høyden, og på andre måter legge hindringer i veien for øket boligbygging. Øket tilflytting skaper i utgangspunktet kun efterspørsel. Ikke press. Ikke mangel på boliger. Hvis bare markedet hadde fått tilby boliger. Men når politikerne regulerer ihjel markedet, skapes større efterspørsel enn tilbud. Da øker prisene.

Med øket formuesskatt på bolig i byene skal politikerne altså bøte på en distriktspolitikk som ikke virker, og på en boligmangel de selv har skapt gjennom offentlige reguleringer – som resulterer i høyere priser. Gjennom øket skatt skal i byene skal folk tvinges til å holde seg i distriktene.

Det burde egentlig være på tide med et opprør i sør – mot dårlig kvalitet på skattefinansierte velferdstilbud i sentrale strøk, samt skatteranet vi utsettes for. Hadde vi som bor her fått lov til å få betale for tjenestene det offentlige har monopol på, ville ikke kvaliteten vært så dårlig. Hadde ikke politikerne regulert ihjel boligmarkedet ville ikke prisene vært så høye.

Tilbake til politikernes eget språk: “Skatt på fordelen av å bo i egen bolig.” Å bo i egen bolig er altså en fordel. Det er noe som skattesystemet legger til rette for; Gjennom skattefradrag for gjeldsrenter, gjennom lån til første bolig uten noen form for sikkerhet (Husbanken), gjennom å oppmuntre ungdom til å spare til nettopp sin første bolig (BSU). Alt dette er ordninger politikerne selv har innført, for å oppmuntre folk til å bo i egen bolig. Og så skal de straffe oss for fordelen?!

Man skulle tro at miljøorienterte partier ville oppmuntre til sparing fremfor forbruk. Til arbeid fremfor trygd. Til ordninger som gjorde at enhver, også de som ikke arver formue, får anledning til å skaffe seg sin egen bolig. Men slik skal det ikke være. Ifølge Kristin Halvorsen.

Fordelen ved å bo i egen bolig, ihverfall i by, skal beskattes. Snart er det ingen fordel, men en ulempe å ha sin egen bolig. De som ennå ikke har skaffet seg sin egen bolig bør vurdere å bruke opp pengene isteden. Problemet er at da får staten øket inntekt likevel, gjennom momsen. Så løsningen er kanskje å bruke pengene utenlands?

Foreløbig er det formuesskatten på egen bolig i byer. Men kanskje vi står foran en generell, statlig boligskatt? Det skulle ikke forundre meg. For allerede nå straffes kommuner der det politiske flertallet ikke har innført boligskatt. Straffen består i reduserte overføringer fra staten, fordi man “ikke har utnyttet sitt skattepotensiale”. Sosialistene forstår ikke at det finnes andre måter å skape økede skatteinntekter på. For eksempel gjennom å føre en generell politikk som tiltrekker seg skattebetalere fremfor skattekonsumenter, og næringsliv. En politikk som legger til rette for at personer og bedrifter etablerer seg. Det er ikke alltid slik at høyest mulig skatt gir mest i skatteinntekter.

Men Kristin Halvorsen har åpenbart funnet sitt skattepolitiske ideal som finansminister. Han het Erik Brofoss, og skal ha sagt at “det er utrolig hva folk aksepterer å betale i skatt, bare de venner seg til det.”

Skal vi finne oss i det?

Har du meninger om denne saken? Interessert i hva andre mener? Følg debatten hos Liberaleren og se hvem som har sluttet seg til Borgerinitativet .

Per Aage Pleym Christensen betegner seg som klassisk liberalist. Han er redaktør for nettavisen Liberaleren. Medlem av Venstre siden 1996, av Fremskrittspartiet fra 1985 til 1994. Jobber til daglig med inkasso.

Om Thorbjørn Jagland må trekke seg som leder for Nobelkomiteen eller ikke, så har han ihvertfall skapt historie ved å tildele Nobels fredspris til USAs president de siste 9 måneder; Barack Obama. Denne fredsprisen kan fort bli et mageplask fra komiteen.

Det sier antagelig sitt om frustrasjonen over President George W. Bush’ alenegang og dårlige forhold til resten av omverdenen, at Nobelkomiteen velger å gi prisen til en mann som har få om noen konkrete resultater å vise til. Hadde prisen vært for retorikk ville Obama være den suverene vinner. Gitt de magre resultatene efter 9 måneder er det ikke å undres over at verden gispet over tildelingen.

Jagland knyttet prisen med en gang opp til Nobels testamente, og påpekte at prisen skal gå til den som det siste året har gjort mest for å skape fred i verden.

Og ja, Obama står for “change” i forhold til forgjengeren, spesielt på det internasjonale området. Obama vil satse på FN, noe Bush ikke gjorde. Obama har strukket ut en hånd til den muslimske verden, spesielt med talen i Kairo. Bush ville skape demokrati med våpenmakt, både i Irak og Afghanistan. Obama signaliserte med erklæringen om å stenge Guantanamo-leiren at han ikke godtar forgjengerens juridiske kunstgrep med definisjonen “fiendtlig stridende”. Foreløbig er det mange kjelker i veien for at stengningen kan gå som planlagt. Nylig ledet Obama, som første sittende amerikanske president, FNs sikkerhetsråd. Målet om en verden uten atomvåpen ble lansert. Foreløbig har USA og de andre atommaktene ikke klart å forhindre at atomvåpenteknologien spres hverken til Nord-Korea eller Iran. At folk i Afghanistan, Pakistan og Irak anser Obama som noen fredsfyrste er vel heller tvilsomt.

Obama har bragt en “håpets vind” til det internasjonale samfunn, som har mange utfordringer å stri med. Dersom Nobelprisen har den prestisjen komiteen håper på, vil tildelingen gi Obama en ytterligere autoritet når han skal fortsette å håndtere utfordringer, både eksistrende og nye. Dette er et grep tidligere Nobelkomiteer har benyttet tidligere. Noen ganger lykkes slike “dytt”, andre ganger er det mislykket. Det holder med å nevne at Tibet fortsatt er okkupert, og Aung San Suu Kyi fortsatt sitter i husarrest.

Når Obama nå skal reise rundt i verden med fredsprisen i lommen, og forsøke å skape fred, kan hans autoritet like gjerne bli svekket. Han blir “fredsfyrsten” som når han forsøker å bruke den doble autoriteten som den frie verdens leder og samtidig verdens fredshåp like gjerne kan bli forsøkt jekket ned.

Det er mye USA kan gjøre for å bringe fred til verden, uten å måtte ty til det internasjonale samfunns organer. USA kan tilslutte seg en del internasjonale konvensjoner og avtaler. For eksempel når det gjelder landminer. USA kan akseptere at landets soldater ved mistanke om krigsforbrytelser kan bli stilt for den internasjonale krigsforbryterdomstolen. Obama kan møte ledere for okkuperte land, som Dalai Lama, i offentlighet fremfor privat, og dermed gi styrke til deres kamp for frihet og selvbestemmelse. USA kan slutte å støtte opp økonomisk, politisk og militært om diktaturer i Midt-Østen, kun fordi disse (ihvertfall offisielt) står på USAs side i verdenspolitikken.

I dagens Aftenposten foreslås det at tidligere tildelinger gjøres om, fordi prisvinnerne i eftertid ikke har vist seg verdige. Også amerikanske presidenter har fått prisen, uten at deres bidrag til fred alt i alt kan sies å ha vært overbevisende. Blant disse er Theodore Roosevelt og Woodrow Wilson.

Håpets vind kan fort bli en flau bris. Det var knyttet enorme forventninger til Obama da han tiltrådte. Spesielt i USA, men også i resten av verden – om enn av andre grunner. Så langt har han ikke innfridd. Iran, Nord-Korea og Guantanamo er tre ømme tær, og det spørs om Nobelprisen bidrar i særlig grad til å løse noe som helst i disse konfliktene.

Stortinget bør uansett snarest avklare Thorbjørn Jaglands dobbeltrolle som leder av Europarådet og av Nobelkomiteen for fredsprisen.

Har du meninger om denne saken? Interessert i hva andre mener? Følg debatten hos Liberaleren, hvor Per Aage Pleym Christensen er redaktør. Her kan du også abonnere på nye innlegg.

NA24 samler de beste kommentatorene. Her er din daglige dose kommentarstoff.

Dagbladet har idag en artikkel på s. 12 (ikke på nett) som forteller at ungdomspartiene til Ap, SV og Sp har hatt egne forhandlinger, og blitt enige om en liste på 10 krav. Styrket personvern er ikke med blant de 10 tiltakene ungdommen krever gjennomført.

AUF har lagt saken ut på sin nettside, mens kravene konkret er omtalt på ABC Nyheter.

Det er ikke overraskende at ungdommen efter nei til oljeleting ved Lofoten og Vesterålen som førsteprioritet lar saker mot ungdom dominere de 10 kravene. Selv om listen inneholder lite positivt med en liberalists øyne, er det også noe som overrasker direkte negativt, også utfra premissene om at det er rødgrønn ungdom som har forfattet dette.

Per Aage Pleym Christensen

Personvern er helt utelatt. Til tross for datalagringsdirektivet, til tross for Iam, til tross for fokuset på fildeling og straffeforfølgelse av ungdommen som driver med dette, til tross for fokuset på identitetstyveri, og til tross den svenske FRA-loven – som også fører til at norsk ungdom overvåkes; ikke ett ord om personvern.

Gunnar Stavrum skriver at Iam-levenet har vært en vekker for personvernet blant folk flest her til lands. Det er mulig at Martin Henriksen i AUF og Mali Steiro Tronsmoen i SU ikke følger godt med, eller har drevet forhandlinger langt til skogs, siden levenet åpenbart ikke har vekket dem.

La meg ta med et faktum til: Samtlige ungdomspartier signerte ifjor på en uttalelse der de sier nei til at EUs datalagringsdirektiv skal bli en del av norsk lov. Senterungdommen og AUF prioriterte muligens ikke å løfte denne saken inn i moderpartienes programbehandling, siden standpunktet ikke er nedfelt i disse partienes program.

Å tro at dagens ungdom ikke er opptatt av prinsipielle og “abstrakte” saker som personvern vil være en fatal feil av rødgrønn ungdom. Fildelingsdebatten og Iam-debatten har vist dette. Men det er mulig at ungdomserklæringen mot datalagringsdirektivet ikke var noen viktig sak for lederne i AUF, SU og SUL.

Det er også få aktive bloggere fra disse ungdomsorganisasjonene som har publisert oppropet fra Borgerinitiativet mot EUs datalagringsdirektiv. Dessverre. Men nå vet vi kanskje hvorfor.

Det er tydeligvis andre enn de rødgrønne ungdommene som må løfte personvern opp i den politiske debatten.

Har du meninger om denne saken? Interessert i hva andre mener? Følg debatten hos Liberaleren og se hvem som har sluttet seg til Borgerinitativet .

Per Aage Pleym Christensen betegner seg som klassisk liberalist. Medlem av Venstre siden 1996, av Fremskrittspartiet fra 1985 til 1994. Jobber til daglig med inkasso. Han er redaktør for nettavisen Liberaleren. Her kan du abonnere på nye saker fra Liberaleren.

Formuleringene i Soria Moria II-erklæringen viser at Ap plutselig har tatt standpunkt til datalagringsdirektivet. For motstanderne av direktivet er kampen hverken tapt eller vunnet. Nå står de neste slagene i stortingsgruppene til Ap og Høyre. Aps formulering åpner for at partiet kan snu.

Den merkelige stillheten fra Ap om direktivet er nå brutt. Som følge av bloggstafetten i sommer uttalte stortingsrepresentant Marit Nybakk at “Arbeiderpartiets organer vil drøfte denne saken når den blir aktuell.” I valgkampen forsøkte Nettavisen å finne ut hva partiene mente om personvernrelaterte spørsmål, herunder datalagringsdirektivet. Ap var det siste partiet som svarte, og i tråd med Nybakks uttalelser til VG i sommer valgte partiet et ikke-standpunkt. De som stemte på Ap ante dermed ikke hvordan partiet ville stille seg til direktivet. Nå har både partiets egne velgere og vi andre fått beskjed.

Det verst tenkelige resultat
for motstanderne av at EUs datalagringsdirektiv skal bli en del av norsk lov, var valgresultatet. Rent flertall til Ap og Høyre, de to eneste partiene som ikke er mot direktivet. Høyre hadde før valget gitt inntrykk av at partiet ikke ville risikere EØS-avtalen for å stanse direktivet. Spørsmålet er om dette er en relevant problemstilling. Heldigvis gav flere nyvalgte representanter uttrykk for at de ønsket omkamp om Høyres standpunkt. Høyre og AP har 94 representanter. Altså må tilsammen 10 av disse representantene stemme sammen med Venstre, SV, FrP, SP og KrF (forutsatt at disse ikke har utbrytere), for å hindre direktivet i å bli vedtatt. Første slag efter valget sto i Soria Moria II-forhandlingene.

Honnør til SV og SP
som har stått på sine standpunkter i forhandlingene, og tatt dissens. Ap er det største partiet og vil ha flertall i regjeringen. Aps standpunkt blir dermed regjeringens standpunkt, men statsrådene fra SV og SP blir stilt fritt. SVs nestleder Audun Lysbakken har blogget om nettopp direktivets skjebne i forhandlingene. Han gir utfordringen om å stanse direktivet, til Høyre.

Ap: Standpunkt uten debatt
Marit Nybakk kan mene hva hun vil om at landets største partiorganisasjon skulle behandle datalagringsdirektivet i sine organer når saken ble aktuell. Mange vil si at saken har vært aktuell siden EU sa ja til direktivet på nyåret i 2006, og debatten har foregått her til lands siden januar 2008 (muligens med unntak av internt i Ap).

Nå, efter å ha avvist alle forsøk på å få partiet til å tone flagg, har partiet ved sine tre forhandlere plutselig tatt stilling – og den debatten Nybakk varslet må, om den har funnet sted, foregått veldig stille og uten særlige fronter. Sannsynligvis har det ikke vært noen debatt overhodet. Marit Nybakk er velkommen til å korrigere meg, hvis hun mener at jeg tar feil. Spørsmålet er om Aps medlemmer og tillitsvalgte godtar at det blir tatt et standpunkt uten debatt, og at Arbeiderpartiets folk nå er forpliktet til å støtte den mest massive overvåkningen av nordmenn som noensinne er blitt innført. Aps fylkesordfører i Sør-Trøndelag har allerede blogget om Soria Moria II-dokumentet, og mener at direktivet ikke bør innføres. Skal vi si det slik at han er den første fremstående Ap-politiker som tar til orde mot direktivet?

Ap kan snu
Audun Lysbakken skriver på sin blogg at Ap “skriver i erklæringen at de vil si ja “forutsatt at det i utredningen ikke framkommer klare negative konsekvenser for personvernet”.”

Denne formuleringen gir en åpning for at Ap kan snu. Hvor sannsynlig det er, er en helt annen sak. Hvis regjeringen i Soria Moria II-dokumentet hadde skrevet at man ville stanse direktivet, ville nok alarmklokkene ringt for alvor i Brüssel, og viktige EU-hovedsteder som Berlin, Paris og London. Ap har kjøpt seg tid i denne saken, som i saken om olje- og gassleting i Lofoten og Vesterålen. Saken skal utredes, og konsekvensene skal på bordet.

Nå vil nok mange av oss hevde at konsekvensene er tydelige nok allerede, og at de negative konsekvensene for personvernet og privatlivets fred er tilstrekkelig kartlagt og relativt åpenbare.

Selv om formuleringen i regjeringsdokumentet kan tolkes positivt kan det like gjerne være motsatt. Ap kan ha bestemt seg for å neglisjere advarslene fra Datatilsynet og fra den Personvernkommisjonen regjeringen selv har oppnevnt. Advarslene er allerede kommet, men muligens vil Ap være så formalistiske at de vil ha dem inn via høringsrunden som må arrangeres om datalagringsdirektivet.

Finnes det alternativer
til å bruke reservasjonsretten? De som er kritiske til argumentene som direktivets motstandere bruker, sier at dette området (datalagring) trenger regulering, for dette mangler idag. Er det mulig å tenke seg en regulering som ikke går så langt som datalagringsdirektivet – og som ivaretar rettstatsprinsipper, slik at Norge slipper å overvåke hele befolkningen?

En annen mulighet er rett og slett å si nei til direktivet – uten å bruke reservasjonsretten. La oss si at partiene som er mot direktivet (samtlige på Stortinget, med unntak av Ap og Høyre) fremmer følgende forslag: “EUs datalagringsdirektiv blir ikke å implementere i norsk lovgivning”. Forslaget har ingen henvisning til hverken EØS-avtalen eller reservasjonsretten.

Da blir det opp til EU-systemet å hevde og dokumentere at direktivet er EØS-relevant, og da må EU-kommisjonen anlegge sak mot Norge. Dette er en prosess som vil ta tid, og Norge kan i mellomtiden gjennomføre en skikkelig debatt om hvilke regler vi vil ha på dette området, og om det er riktig å suspendere rettsstaten i terrorbekjempelsens navn.

Tilhengerne av privatliv, personvern og rettstaten
må nå samle sine krefter i en organisert motstand mot direktivet. Målet må være å både opplyse folk flest om konsekvensene hvis direktivet innføres, og påvirke stortingsrepresentantene til Høyre og Arbeiderpartiet.

Hvis konklusjonen blir at Stortinget må gå for å bruke reservasjonsretten i EØS-avtalen, uten først å forsøke kun å avvise direktivet, må tungt skyts settes inn.

Borgerinitativet mot EUs datalagringsdirektiv må nå ta initiativ til å samle alle parter i den brede politiske koalisjonen som er mot direktivet til felles og samordnet innsats.

Se også:

IKT-Norge raser mot Arbeiderpartiet (Computerworld)
Både for og mot direktivet (digi.no)
IKT-Norge
Skjæring om datalagringsdirektivet (Nationen)
Splittet om datalagring (Teknisk Ukeblad)
Georg Apenes

Har du meninger om denne saken? Interessert i hva andre mener? Følg debatten hos Liberaleren, hvor Per Aage Pleym Christensen er redaktør. Her kan du også abonnere på nye innlegg.

NA24 samler de beste kommentatorene. Her er din daglige dose kommentarstoff.

Fredag var jeg tilstede på Venstres landsstyremøte for å høre avtroppende partileder Lars Sponheim forklare valgresultatet. Det var en merkelig forestilling. Partiledelsen har misforstått sine egne velgere, og lente seg på “gamle sannheter” om velgernes adferd.

Sponheim ba landsstyret om unnskyldning fordi han ikke hadde forestilt seg at Venstre ville havne under sperregrensen. Hadde han ant dette, ville han fått med seg organisasjonen på å yte til siste slutt.

Så han ikke faresignalene?
Det er flere forhold ved hans uttalelse jeg stusser over. Det kom flere galluper den siste uken der Venstre lå faretruende nær sperregrensen. I eget fylke var han ifølge en lokal måling ikke engang inne. Åpenbare faresignaler for alle som ville se. Det er mulig Sponheim satt på kontoret og ventet på telefoner fra nyhetsredaksjonene.

Efter eget utsagn har Sponheim aldri gjort en bedre valgkamp – i media, vel å merke. Men man kan jo ikke både skylde på at det har vært en valgkamp der Venstre ble knust mellom de store i debatter preget av regjeringsspørsmålet, og samtidig påstå at man aldri har gjort en bedre medievalgkamp. Og samtidig påstå at Venstre fikk kommunisert masse politikk i disse debattene. Den ene påstanden slår den andre ihjel. Hvis Sponheim har gjort en så knallgod medievalgkamp så burde vel Venstre til en viss grad klare å motvirke at regjeringsspørsmålet vardet dominerende temaet. Ihvertfall hvis man fikk kommunisert så mye politikk. Når partiet likevel havnet under sperregrensen må forklaringen være at velgerne tross alt ikke likte den politikken Sponheim kommuniserte i disse debattene? Men den forklaringen kjøper ikke Sponheim (se forklaring lenger ned i artikkelen).

Det andre jeg stusser over, er at Sponheim hvis han hadde sett faresignalene, ville dratt hele organisasjonen til Venstre med i en voldsom innspurt. Burde han ikke gjort dette uansett? Er det ikke en partileders fordømte plikt (unnskyld uttrykket) å stå på til siste slutt? Man slutter vel ikke å løpe 10 meter før mål og satser på at medvinden skal være sterk nok til å bære en over målstreken? Sponheim har i eftervalgskommentarene (bl.a av Kjetil B. Alstadheim i DN) fått kritikk for ikke å ha stilt opp nok ute i fylkene. Han var altså ikke tilstede i tilstrekkelig grad i fotvalgkampen. Velgerne har sikkert fått se ham nok i TV-studioene, men ikke i kommunikasjon med velgerne, eller for å støtte opp egne førstekandidater. Det er tross alt Sponheim som er kjent og omstridt. Han ville skapt presse og fotosjanser også for lokale kandidater. Han ville satt fart i de lokale valgkampmedarbeiderne. Selv Jens Stoltenberg og Jonas Gahr Støre gikk på husbesøk i Groruddalen! Basert på denne kunnskapen om Sponheims “opphøyede” valgkamp skrev Alstadheim i DN at Sponheim “fortjente” valgtapet. Kanskje det, men for dem som sto på til siste slutt (uten partilederen) var tapet kanskje ikke fullt så fortjent? Snarere tvert imot?

Bildet Venstre-velgerne tente på
Sponheim mente at bildet der han og KrF-leder Dagfinn Høybråten satt og så beundrende opp på Høyre-leder Erna Solberg, som sto på et bord, mens de kronet henne til statsministerkandidat, var et gedigent feilskritt. Han påstod at han hadde holdt igjen, men at presset over lang tid var blitt for stort. Sponheim mente at bildet skulle sementere regjeringsalternativet av de tre partiene, mens Høyre i løpet av en halvtimes tid klarte å få ut samme signal som partiet hadde kjørt hele valgkampen; et regjeringssamarbeid med alle fire ikke-sosialistiske partier var Høyres mål.

Sponheim må ha dårlig hukommelse. Allerede da de tre partiene fra Bondevik II-regjeringen holdt felles pressekonferanse om et felles politisk fremstøt kom det “korrigerende toner” fra Høyres hus, da noen antydet at Høyre nå hadde valgt sitt regjeringsalternativ foran valgkampen.

Når Sponheim i tillegg får seg til å påstå at bildet sendte ut et signal om et regjeringsalternativ Venstres velgere ikke ville ha, må det være noe fundamentalt galt i Venstre. Hele ledelse, fra sentralstyre og landsstyre til landsmøtet hadde velsignet og basert sin valgstrategi på en “Bondevik III”-modell, der Høyre, Venstre og KrF skulle utgjøre et regjeringsalternativ. Hvis Venstres velgere på grunn av et bilde med de tre partilederne vender dette alternativet ryggen, må det være fordi hele Venstre partiapparat – med ledelsen i spissen – ikke har “solgt inn” det landsmøtevedtatte regjeringsalternativet.

Kanskje er forklaringen på at Venstre-velgerne vendte eget parti ryggen, en helt annen.

Sponheim burde hørt på Liberaleren
I tiden efter valget har Lars Sponheim blankt avvist de som antydet at avvisningen av FrP var grunnen til at velgerne vendte Venstre ryggen. Om noe var problemet, ifølge Sponheim, var det at han ikke var klar nok i sin avvisning av FrP.

Sponheim kan ihvertfall ikke skylde på Liberaleren. Vi forsøkte å gi ham all den drahjelp vi kunne. Liberaleren forsøkte gjennom hele valgkampen å finne ut hvor langt Venstres avvisning av regjeringssamarbeid med FrP skulle tolkes; hvor langt var Venstre villig til å gå for å hindre at Siv Jensen kom inn i regjeringskontorene?

Liberaleren påpekte i begynnelse av valgkampen at i en situasjon der det var flertall av de ikke-sosialistiske partiene, men FrP alene var større enn Høyre/Venstre/KrF, kunne Jens komme til å peke på Siv Jensen efter å ha levert inn sin avskjedsansøkning til kong Harald. Da ville Venstre (og KrF) havne i en situasjon der man passivt måtte se på at FrP (og Høyre) dannet regjering – eller aktivt pekt på Ap og Jens Stoltenberg, og bedt om at det ble dannet en mindretallsregjering av Ap. Dannelsen av en slik regjering ville hatt støtte av et flertall bestående av Ap, SV, SP, KrF og Venstre.

Istedenfor å komme med denne nyttige avklaringen forsøkte Sponheim å ri to hester; Han hevdet at Venstre skulle være et bolverk mot FrP, men ville ikke si hvordan Venstre skulle hindre FrP i å komme i regjering. Ikke-sosialistiske velgere som ville ha regjeringsskifte men ikke var V-velgere kunne stemme Høyre istedenfor FrP og dermed bidra til en mer sentrumsorientert regjering. Sponheims mantra var at vi i Norge ikke har innsettelsesvedtak. Derfor trengte ikke Venstre å bli avkrevet noen aktiv støtte til en FrP-regjering (evt med Høyre). Dette er naturligvis helt korrekt; men Venstre kunne aktivt hindret etableringen av en slik regjering. Og hadde Lars Sponheim gitt den avklaringen Liberaleren ba om, før valget, ville mange velgere trodd på Sponheims forsikring om at en stemme til Venstre var en garanti mot Frp i regjering. Så lenge han ikke var villig til å avklare hvordan Venstre skulle hindre regjeringsmakt for FrP, var det mange velgere som ikke trodde på Venstres garanti mot FrP. Nå ser Sponheim at han burde vært tydeligere i dette spørsmålet.

En helt annen sak er hvor mange ikke-sosialistiske velgere med ønske om regjeringsskifte Venstre med en slik avklaring ville ha mistet. Det får vi aldri svar på. Men ifølge Venstres leder er de som vil innføre Oslo-modellen på riksplan (NB! han bruker ikke begrepet Oslo-modellen), ute efter å ødelegge Venstre.

Oslo-modellen er som kjent den passive varianten; Venstre i Oslo ville ikke delta i et formalisert samarbeid med FrP (i byråd), men støttet ikke av den grunn et byråd av Ap (og evt. andre partier) isteden. Dermed kunne Høyre og FrP inngå byrådssamarbeid sammen. Gjennom å vedta budsjett sammen med disse to partiene, bidrar Oslo Venstre til å holde FrP ved makten. Dette er ikke en gangbar vei på riksplan, ifølge Sponheim. Venstre er “kingmaker” i Oslo, og kunne vært det på riksplan. Men da måtte Sponheim ha kommet med Liberaleren efterlyste i hele valgkampen.

Hvilket sentrum
Selv om Lars Sponheims tid som partileder er på hell ville han naturligvis ha et ord med i laget om Venstres videre kurs. Han mente at det ikke er Venstres program det er noe iveien med, men altså manglende tydelighet i fronten som er streket opp mot FrP. Hverken han eller andre hadde mottatt negative tilbakemeldinger om partiprogrammet. Men når 50% av velgerne fra forrige valg forsvinner, kan det vel hende at noe er galt med det politiske budskapet som er kommunisert? Ikke at jeg skal påstå det, det var bare en løs tanke.

Viktigere er Venstres plassering. Sponheim mener å ha lært noe viktig av tidligere SP-leder Anne Enger (Lahnstein), nemlig at et ekte sentrumsparti må kunne samarbeide til begge veier. Logisk nok mener Sponheim det må være slutt med å samarbeide med Høyre så lenge man får FrP på lasset. Og der har han solid ryggdekning blant egne velgere. Men han vil også at Venstre skal signalisere samarbeid med Ap.

En liten digresjon om Ap først. I 1985 laget daværende partileder Odd Einar Dørum bryllupsannonser med seg og Ap-leder Gro Harlem Brundtland. Velgerne sendte Venstre hodestups ut av Stortinget. Dette efter en periode der Venstre var dominert av grønne nullvekstromantikere som i miljøtenkning lå lysår unna velgernes følte hverdag. Det var naturligvis ikke at Venstre som et ikke-sosialistisk parti skulle samarbeide med Ap som fikk velgerne til å vende Venstre ryggen, men snarere at det grønneste partiet i Norge skulle samarbeide med et parti dominert av veksttankegang og maktarrogante sosialdemokrater med særinteressebindinger til LO.

I 2009 kunne velgerne ane at et parti som partilederen i 16 har skapt en borgerlig profil på (og sågar brukt begrepet) var villige til å samarbeide med Ap. Et Ap som vel ikke er like maktarrogant som før, men som fortsatt ikke har noe godt rulleblad i miljøpolitikken, og som er mer avhengig av bindingene til LO enn noensinne. Skulle dette være en verdig samarbeidspartner for et liberalt parti? Hvis ikke Sponheims profilering de siste 16 årene skulle være fullstendig spilt på velgerne, måtte det vel finnes noen Venstre-velgere der begrepet borgerlig ville gi en refleksreaksjon i ryggmargen hvis det ble antydet samarbeid med Ap? Ikke ifølge Sponheim. Disse velgerne er egentlig de samme velgerne som partiet hadde til låns i 2005, og som forsvant igjen med en gang. Det var ikke derfor partiet fikk like god oppslutning ved fylkestingsvalget i 2007. Så Sponheim har egentlig brukt begrepet borgerlig som en form for uforpliktende reklameskilt, uten egentlig innhold. Det skal ihvertfall ikke være noen garanti mot samarbeid med Ap.

Så langt den digresjonen.

Borgerlig eller sentrum?
Sponheim vil slutte å bruke begrepet borgerlig hvis andre partier som liker å bruke begrepet (les Høyre) slutter å vanne det ut ved å inkludere FrP. Spørsmålet er om Sponheims sentrumsbegrep er noe særlig mer velegnet.

Sponheim mente at Venstre måtte bygge ut sentrum, gjerne ved samarbeid med SP og KrF. Spørsmålet er om de to partiene egentlig kan regnes som sentrum av noe som helst, og efter hvilken definisjon.

Jeg vil våge den påstand at hverken SP eller KrF er sentrum. SP er et svært strukturkonservativt parti, som har en fast velgerbase tilknyttet primærnæringer og bosettinger i distriktene. Et mer sentrumsorientert parti ville, som Venstre, vært mindre konservative på både bosettingsmønster, kommunestruktur og næringsprofil i distriktene enn hva SP er. KrF er et svært verdikonservativt parti (bare utkonkurrert av FrP), og kan ikke sies å tilhøre noe sentrum i de spørsmålene som er viktige for partiet. Når det gjelder bistand og lignende profilsaker ligger partiet derimot godt til venstre politik. I økonomisk politikk befinner partiet seg et sted mellom Ap og SV.

Er det noe parti som ligger nært Venstre på nokså mange politikkområder må det være Ap. I tillegg kanskje de mest moderate i Høyre. Venstres misjon er altså å holde Høyre og Ap i skjortekraven, slik at de ikke sklir for langt ut på fløyene. Dette alene er ingen eksistensberettigelse for et parti.

Spørsmålet er om Venstre kan sies å ligge i sentrum, i saken som overordnet alt annet samler partiet; miljøsaken. Venstre skal farve sin profill enda grønnere i opposisjon, ifølge Sponheim, som sier partiet gikk til valg på sitt mest radikale program noensinne. Han risikerer dermed å bomme totalt overfor borgerlig innstilte velgere, som oppfatter radikalt å være ensbetydende med venstrevridd. Abid Q. Raja uttrykte efter lederens tale en sunn skepsis til om Venstre i det hele tatt klarte å kommunisere ut budskapet fra partiprogrammet på en slik måte at velgerne i det hele tatt forstod det.

Han må ha glemt partilederens ord om at Venstres velgere tenker avanserte tanker.

Har du meninger om denne saken? Interessert i hva andre mener? Følg debatten hos Liberaleren, hvor Per Aage Pleym Christensen er redaktør. Her kan du også abonnere på nye innlegg.

NA24 samler de beste kommentatorene. Her er din daglige dose kommentarstoff.