I dagens VG har kommentator Fridtjof Jacobsen et frontalagrep på motstanderne av at EUs datalagringsdirektiv skal bli en del av norsk lov.

I kommentarartikkelen “Datasnørr og lagringsbarter” kaller Jacobsen kampanjeorganisasjonen Stopp Datalagringsdirektivet for “en løs organisasjon”, og han hevder at “Primus motor er NRKs husadvokat Jon Wessel-Aas”.

Jacobsen har fulgt dårlig med. Wessel-Aas holdt hovedinnledningen på Stopp Datalagringsdirektivets stiftelsesmøte 03.november. Men han sitter ikke i styret til StoppDLD. En av grunnene til at nettopp han ble bedt om å holde innledningen, er at han er styremedlem i Den internasjonale juristkommisjons norske avdeling og leder av dens arbeidsgruppe: terror-/kriminalitetsbekjempelse og personvern/rettssikkerhet. Høyesterettsdommer Ketil Lund er forøvrig leder av avdelingen. Som Jacobsen sikkert vet var Ketil Lund leder for kommisjonen som i 1996/97 gransket de hemmelige tjenestene for påstandene om ulovlig overvåkning under den kalde krigen. Lundkommisjonen var et generaloppgjør med ulovlig overvåkning, som ofte skjedde på politisk grunnlag – og der ikke bare våre folkevalgte men også rettsvesenet sviktet sin kontrolloppgave overfor overvåkningstjenestene. Lund var forøvrig blant publikum på stiftelsesmøtet til StoppDLD.

Jacobsen må gjerne kalle StoppDLD en løs organisasjon. Stifterne velger å fremheve at det er den bredeste politiske alliansen i Norge noensinne. Arbeidet mot at EUs datalagringsdirektiv har foregått omtrent fra øyeblikket EU vedtok direktivet på eftervinteren 2006. Venstre var først ute med å uttrykke sin motstand, allerede i mars 2006. StoppDLD er den organisatoriske overbygningen som skal forene og koordinere arbeidet mot direktivet. Motstanden har så langt foregått på mange arenaer, først og fremst på nettet, og i mange ulike miljøer. Et styre som samler alt fra Rødt til FrP (inkludert AUF, men minus AP), IKT-bransjen, fagbevegelsen og både Ungdom mot EU og Europeisk Ungdom viser bredden i motstanden. Jacobsens avis er så langt omtrent bare i (dårlig) selskap med Ap i sitt forsvar for direktivet. Og, selv om det ikke virker slik, er Aps JA tatt med forbehold om negative konsekvenser for personvernet. En organisasjon som er så bredt sammensatt skal naturligvis ikke være noe langvarig fenomen. Det er omstendighetene som forener så ulike politiske krefter og miljøer; faren for at det mest omfattende overvåkningsregimet noensinne blir innført i Norge.

Og apropos overvåkning; Jacobsen skriver at det hos motstanderne av DLD “virker å være et visst nostalgisk element. En slags merkelig drøm om tiden da ord og meninger innebar en viss risiko for overvåkning.”

Den tiden er da såvisst ikke forbi, Jacobsen! I en rekke land i verden sitter folk fengslet for hva de har både sagt og skrevet. Ikke bare skriblerier på papir, men også på nettet. Autoritære regimer og diktaturer stanser ikke i bokhyllene, men går videre til nettet. Også bloggere sitter fengslet, hvis de da ikke blir kjørt ned og drept i hendelige “ulykker” (som i Russland). Er man motstander av det frie ord, så lar man seg ikke stanse av at ordet sprer seg fra papir til nett. Overvåkerne går inn på nettet, for å begrense, sensurere, overvåke – for så å arrestere, torturere, og henrette.

Også motstanderne av direktivet er fullt klar over at det lagres en mengde elektroniske spor og data idag. Forskjellen er at det ikke gjøres på myndighetenes begjæring, men fordi vi er kunder, og fordi vi frivillig velger å legge igjen spor. Det er noe helt annet når myndigheten innfører en lov som sier at en rekke data skal lagres, om samtlige innbyggere – enten vi vil eller ikke. Da er det ikke mye frivillighet igjen.

Jacobsen skriver at “Når debatten blir såpass karikert som det etter hvert har blitt rundt datalagringsdirektivet, ender det som regel med at vi blir kontrollert mer. Og den ender opp med å stå i vegen for en viktigere debatt, nemlig den om hvordan politi og myndigheter forvalter kontrollmuligheten de har fått.”

Vi kan godt diskutere forvaltningen av kontrollmyndigheten, uten at vi av den grunn velger å innføre datalagringsdirektivet. For vi har faktisk et valg. Og noen EU-land har valgt å gå lenger i hva som skal lagres og hvor lenge, enn hva direktivet faktisk sier. Så direktivet er slett ingen “maksimumsløsning” for datalagring, men det motsatte. Nettopp fordi det for tilhengerne av myndighetenes mulighet til å kikke oss i kortene eksisterer så få barrierer, er vi som motstandere sterkt kritiske til å gi myndighetene flere muligheter enn de allerede har. Når skattelister legges på nett og brukes som utgangspunkt for kriminell virksomhet, og når kontoinformasjon om kongehus og kjendiser lekkes til Se og Hør, hvorfor skal vi da tro at en rekke teleselskaper skal klare å begrense lekkasjer og hindre utro tjenere i å selge informasjon de får tilgang til (eller tar seg tilgang til)?

Man trenger ikke å ha noe å skjule for å ønske seg å fortsatt ha et privatliv. Selv om alle vet hva du gjør når du f.eks sitter på toalettet, betyr det ikke at det er helt greit å sitte (eller stå) med åpen dør.

Det liberale samfunn, tuftet på rettsstatstankegangen, handler om grenser for statens makt. Staten skal beskytte oss mot overgrep. Staten skal ikke selv være overgriperen. Muligheten for at det faktisk skal skje er stor når det er staten som har monopol på bruk av legal fysisk makt. Når staten i tillegg får en rekke virkemidler som gjør at vi som individer knapt har noen mulighet for å ha private rom, fjernes den grensen som eventuelt fortsatt måtte eksistere for statens makt.

Jacobsen tror visst overvåkning av den frie tanke og det frie ord hører en forgangen tid til. Da burde han studere kjennelsen som gav politiet rett til å avlytte Arfan Bhatti. Nettopp hans holdninger i Israel/Palestina-konflikten ble brukt – i kjennelsen – som et argument for overvåkning. Overvåkning på politisk grunnlag, med andre ord.

Jacobsen slår til alle kanter i sin kommentarartikkel. Han mener at den eneste grunnen til at f.eks Sentpartiet går mot direktivet, er partiets EU-motstand. Han glemmer å nevne at tidligere SP-statsminister Per Borten var blant de første til å ta til orde for folkevalgt kontroll med de hemmelige tjenestene. Liv-Signe Navarsete kan dermed med god grunn hevde at partiet løfter noe av sin beste politiske arv gjennom motstanden mot datalagringsdirektivet.

Jacobsen har muligens ikke fått med seg at man kan være EU-tilhenger og samtidig være motstander av en del av EUs politikk, for eksempel både datalagringsdirektivet og Schengenavtalen. Jeg vet om noen, hvis Jacobsen trenger levende modeller.

Jacobsen har visst heller ikke fått med seg at i tillegg til lederen i Ungdom mot EU er også lederen i Europeisk Ungdom (som er for EU-medlemskap) medlemmer av styret i StoppDLD. Det er faktisk mulig å ha en kritisk holdning til deler av EUs påfunn, selv om man ønsker å påvirke EU-systemet gjennom medlemskap.

Samtidig kritiserer han Høyre, som “selv var med på å gi politiet adgang til romavlytting og utstrakt kontroll med kommunikasjon” nå “med ett hvite riddere for personvernet.” Jacobsen mener at Høyre må huske dårlig.

Det er kanskje ikke verre enn at Høyre husker tilbake et par måneder. Da justisminister Knut Storberget grep resolutt inn efter at det ble fastslått at romavlyttingen var i strid med Grunnloven. Istedenfor å hevd et at Høyre har dårlig hukommelse, går det an å fremheve at deler av Høyre har kommet på bedre tanker. Høyre som et liberalkonservativt parti har vært blant de fremste i Norge til å påpeke at det skal være grenser for statens makt, og mellom stat og individ. At nettopp Høyre valgte å gjøre felles sak med partiet for de overvåkede, SV, var grunnen til at Lundkommisjonen ble nedsatt. Høyre har også en historie å forsvare; nemlig sin del av æren for at det ble tatt et oppgjør med ulovlig overvåkning. Med sin motstand mot datalagringsdirektivet holder Høyre i hevd viktige deler av sin historiske arv, og løfter frem sine politiske prinsipper. Slett ikke dumt i en tid da den politiske debatten handler om å vinne dagens og ukens politiske dagsorden, for å kunne vinne neste valg.

Jacobsen avslutter med at “Personvern er for viktig til å ende opp som et kjæleprosjekt for skravleklassen.” En politisk organisasjon med et så bredt fundament som StoppDLD kan knapt anses som noe “kjæleprosjekt”, men bør tvert imot oppfattes som hva det er; et uttrykk for ekte idealistisk politisk engasjement og dypfølt motstand mot overvåkning. Mange av de som er tilsluttet StoppDLD, herunder medlemmene av Liberalerens redaksjon, har en ideologisk forankret grunnholdning til både privatliv og personvern.

Motstanden mot datalagringsdirektivet er drevet frem av aktivister, spesielt på internett. Lenge før betalte journalister ble interessert i hva direktivet handlet om og hvilke konsekvenser det kan få, drev ubetalte bloggere opplysningsarbeid og påvirkning overfor partiene for å få dem til å ta stilling.

Mange av Jacobsens kolleger i medstrømsmedia har på en prisverdig måte satt seg inn i hva direktivet medfører, og på denne bakgrunn uttrykt sin motstand mot at direktivet skal inn i norsk lov.

Før Jacobsen skriver flere flåsete karakteristikker og lettbente kommentarer om motstandernes beveggrunner og argumenter bør han se på hva direktivet kan føre til når det gjelder taushetsbelagt kommunikasjon, som den mellom lege og pasient, advokat og klient – eller journalist og kilde.

Har du meninger om denne saken? Interessert i hva andre mener? Følg debatten hos Liberaleren.

Idag er det 20 år siden borgerne av Berlin kunne våkne opp til en by der den 28 år gamle muren ikke lenger spilte noen praktisk rolle. Idag er mange opptatt av å “nyansere” synet på både Muren og DDR-regimet.

Det var ca kl 1900 at Günther Schabowski, på spørsmål fra en italiensk journalist om reisereglementet, kunne fortelle at alle DDR-borgere når som helst kunne krysse grensen. På et oppfølgningsspørsmål sa han at det nye reglementet gjaldt i samme øyeblikk.

Selv om utkastet til reglement ikke bare hadde begynt på vedtaksveien i DDR-ledelsen, og slett ikke skulle gjelde på den måten Schabowski hadde sagt, var katten ute av sekken. Egenlig skulle man fortsatt søke om utreisetilladelse, og man måtte ha pass. Men kun en fjerdedel av DDR-borgerne hadde pass. Også i Norge er det praktisk å ha pass for å kunne reise utenlands. Det passfrie Europa ble innført flere år efter Murens fall. Kun i Norden har folk hatt mulighet til å reise passfritt det meste av tiden efter 2.verdenskrig. Så reglene var egentlig ikke så spesielle. Bortsett fra når man vet at formålet var å forhindre DDR-innbyggerne i å rømme sitt eget land for å slippe unna regimet.

Da Berlinmuren ble reist i august 1961 var det for å hindre at DDR skulle bryte sammen. Helt siden Tyskland ble delt i 1945 og to nye stater ble etablert i 1949 var det klart at folk foretrakk det vestlige parlamentariske demokratiet Tyskland fremfor det østlige “folkedemokratiet” Tyskland. Alle unge, velutdannede fortsatte å flykte vestover fra DDR i strie strømmer. Allerede de første dagene efter at freden kom i 1945 begynte sovjetiske tropper å demontere industrianlegg og alt annet de mente å ha bruk for, og flytte dette østover. Walter Ulbrichts regime kunne bare overleve på grunn av kontroll, frykt og terror mot egne innbyggere. Forutsetningen for å overleve var det store antallet sovjetiske soldater – og ideologisk hegemoni. Så lenge det var lov å jobbe i vest og bo i øst gikk det enda an å holde ut. Men jo mer regimet strammet til, jo mer fristende ble det å rømme vestover. Da Stalin døde i 1953 håpet alle på lettelser. Men Ulbrichts regime annonserte 10% “produktivitetsvekst”, noe alle forstod at i realiteten betød lønnsnedgang. Det kom til åpent opprør mot regimet. Ulbricht og hans kommunister kunne ikke berge seg selv, og måtte ha hjelp av sovjetiske tanks.

Når det ikke var mulig å sikre folkelig oppslutning om regimet og ideologien, og heller ikke å skape en levestandard som fikk folk til å bli, måtte de holdes på plass med makt. Det politiske systemet holdt allerede folk nede. I tillegg måtte de altså holdes inne. Innesperret. Derfor ble Muren bygget. Ikke for å holde “fascistene” og vestlige ideer ute, men mest av alt for å holde innbyggerne i DDR inne (i eget land). Der andre folk undertrykket av kommunistiske regimer hadde valget mellom å bli i eget land og rømme til andre, ukjente land – kunne østtyskerne rømme til et annet Tyskland. Murens byggmester var Erich Honecker.

I en ny bok om Berlinmuren skriver forfatteren at fra det øyeblikket Berlinmuren ble reist var det ikke bare fluktmuligheten Ulbrichts regime fratok folk, men selve håpet. Når man ikke kunne håpe på å oppleve friheten, måtte man bare gjøre det beste ut av det der man var. Altså i DDR.

Regimet der du ikke kunne velge dine politiske ledere selv, og ikke si din hjertens mening om dine ledere, og heller ikke forbedre din egen levestandard i særlig grad – og heller ikke reise og lære nye land og folk å kjenne, måtte du fylle tiden med noe annet. DDR-diktaturet fylte sine undersåtters hode fra vugge til grav. I offentlige barnehaver og skoler ble den oppvoksende slekt indoktrinert. Staten hadde behov for både menn og kvinner i produksjonslivet. På fritiden var innbyggerne med i ulike organisasjoner som skulle gi dem annet å tenke på enn frihet. Kultur var ensbetydende med sosialistisk indoktrinering.

DDR var de lydiges paradis. Så lenge du fulgte med strømmen og visste hvilket vokabular du kunne bruke når, var du sikret sosiale goder, bosted, utdannelse og arbeidsplass. Du var sikret fritidssysler til en billig penge. Du trengte ikke å løse døren til hjemmet ditt, for det fantes intet av fordi for noen å stjele. Det viktigste, den personlige friheten og alle deler av den, var allerede stjålet. Fra alle sammen. Men hvis du hvisket noe som helst om din lengsel efter frihet sto STASI-informanter klar til å angi deg til regimet. Da var det slutt på tryggheten i fangeleiren DDR. Da havnet du i fangeleirens isolat – eller verre, i torturkamrene eller foran eksekusjonspelotongen.

Taylor skriver i ovennevnte bok at DDR-regimet var økonomisk bankerott lenge før Muren falt. Men på grunn av store lån fra Vest-Tyskland, kjempet frem av Bayerns fremste politiker Franz-Josef Strauss, overlevet Erich Honecker, Erich Mielke og de andre enda noen år. Dessuten var regimets fremste handelsvare DDRs egne systemkritikere. Politiske dissidenter ble fengslet, og så solgt til Vest-Tyskland. Slik skaffet kommunistene seg hardt tiltrengt kapital. Men før DDR-statens førtiårsjubileum 07.oktober 1989 var det klart for makthaverne at bare dramatisk senket levestandard kunne berge regimet. Det var like klart at et hardt presset folk ikke ville godta enda mer vareknapphet.

Da regimets egne partifunksjonærer under jubileumsfeiringen ba Sovjetunionens leder Mikhail Gorbatsjov om å redde dem, var det åpenbart for alle at det var slutt. I juni hadde Ungarn klippet hull i Jernteppet. Hele høsten rømte DDR-borgere vestover via Ungarn og Tsjekkoslovakia. Gorbatsjov gjorde det klart på et toppmøte i Warszawapakten (den kommunistiske militæralliansen) at Sovjetunionen ville la hvert land velge sin egen vei. Sovjetunionen hadde nok med egne problemer.

Efter jubileumsfeiringen ble Honecker avsatt. Samtidig som såkalte reformkommunister begynte skadebegrensningene vokste trykket nedenfra – og utenfra. I Polen og Ungarn hadde kommunistregimene falt. Fra Sovjet var det altså ingen hjelp å hente. 04.november demonstrerte østtyskere i hopetall i hjertet av Øst-Berlin. Den nye lederen, Egon Krentz og hans folk, lette desperat efter løsninger. Den mest ytterliggående løsningen var altså å la Muren falle. Ikke bokstavelig talt, men gjennom mer liberale reiseregler. Takket være Günther Schabowskis forsnakkelse på pressekonferansen om kvelden 09.november ble Muren åpnet – ikke umiddelbart – men i løpet av kvelden.

Fordi grensesoldatene ikke hadde fått – og heller ikke fikk – klare beskjeder (hvordan kunne de, når det var en forsnakkelse?) tok det 3 – 4 timer før Muren i praksis ble åpnet. Men før midnatt var alle grenseoverganger åpne.

Er det rimelig å “nyansere” bildet av et regime som bokstavelig talt måtte mure sin befolkning inne? Er det urimelig å påpeke at den tryggheten som fantes i DDR kan sammenlignes med tryggheten i en fangeleir? Er det urimelig å påpeke at jobbene i DDR var uten realøkonomisk fundament?

20 år med økonomisk bistand fra vest til øst i det samlede Tyskland viser hvor mye ute og kjøre Østblokkens tidligere utstillingsvindu faktisk var. At DDR var det mest “fremgangsrike” landet økonomisk sett i DDR sier sitt om hvor ille det måtte være i resten av landene bak Jernteppet.

Jeg ser ingen grunn til å nyansere DDR-regimet. Men så er jeg da heller ikke sosialist.

Har du meninger om denne saken? Interessert i hva andre mener? Følg debatten hos Liberaleren.