VG slo til mandag med et oppslag på nett om at norsk lokapolitikk er et gubbevelde. Den typiske lokalpolitiker er en hvit mann på 50+, som tjener vesentlig mer enn de fleste.

Er det så feil folk som har makt lokalt? Nei. Feilen er at de har makt over din og min hverdag. Istedenfor å klage over systemet kan man benytte seg av systemet, gjøre noe med systemet eller gi blaffen i hele stasen.

VGs artikkel kan tolkes dithen at det er galt å være hvit, galt å være mann på 50+, og galt å tjene mer penger enn folk flest. Når man har vært med i lokal- og regionalpolitikken fra man var 20 år, og nå nærmer seg den alderen VG kritiserer, burde man vel takke for seg.

Lokalpolitikk som dugnadsarbeid
De aller fleste steder er lokalpolitikk nettopp dugnadsarbeid. Politikken på det lokale planet i Norge handler om at frivillige organisasjoner (partier) nominerer frivillige personer som, hvis de blir valgt, i hovedsak skal bruke av sin fritid til å styre over andre mennesker.

De færreste lokapolitikere, bortsett fra i de store byene, er engasjert med full lønn. Det er stort sett forbeholdt ordførere, og i noen tilfeller varaordførere. Resten gjør jobben som lokal folkevalgt ved siden av vanlig jobb og familieliv. At politikk er dugnad opprettholder et gammelt ideal om folkestyret; det er skal ikke være profesjonelt og lønnet. I greske bystater var idealet at gamle, (forhåpentligvis) vise menn skulle styre. De skulle ikke hige efter makt, men motstrebende akseptere den, nærmest som et beger med arsenikk. Bare slik ville man få folkevalgte som ikke blandet egne og folkets affærer, og som ikke lot seg beruse av makt. Slik er det som kjent ikke lenger.

Nominasjonsprosessen
er blitt et yndet angrepsmål både fra misfornøyde grupper og fra media. Prosessen er lukket, preget av de få, partieliten – lokalt som sentralt. Men ingen vil hindre deg i å melde deg inn i et parti. Slitne dugnadsarbeidere vil sannsynligvis ta imot deg med åpne armer, og dytte på deg verv til du selv må si stopp.

Hvis du mener det er for få ungdommer som styrer i din kommune, kan du arrangere en kampanje eller opplysningsarbeid på skolen din, og få folk til å melde seg inn. Hvis du har meldt deg inn en viss tid før års- og nominasjonsmøte, og betalt din kontingent, kan ingen hindre deg hverken å foreslå eller stemme over folk til styre, komiteer og utvalg, og til valglisten.

For de aller fleste vil avstanden mellom å være tilskuer og delta handle om 2 – 300 kr. Hvis toget for nominasjon har gått, kan du arrangere en aksjon for å kumulere f.eks kvinner, ungdom, innvandrere på valglistene. Norsk lokalpolitikk er slett ikke ukjent med slike aksjoner.

Et alternativ innenfor systemet
Hvis du føler at du ikke når frem, er det faktisk veldig lett å lage egne alternativer. Å stille en såkalt bygdeliste ved et kommunevalg krever ikke mye arbeid. Man kan lage kvinnelister, ungdomslister eller innvandringslister. Disse kan være laget med utgangspunkt i en ideologi, eller rett og slett erklære at målet er å få inn mange av ett slag, og de kan stemme efter egen overbevisning når de er innvalgt. Å få noen innvalgt er også mye lettere på kommuneplan enn på riksplan. Så her er det bare å sette igang.

Åpenhet
eller manglende sådan, er også en kritikk som rettes mot de interne prosessene i partiene. Men idag er den interne disiplinen langt slappere (kanskje bortsett fra i FrP), og medienes mulighet til å dekke det som skjer er større. Mange folkevalgte, tillitsvalgte og rett og slett vanlige partimedlemmer vil også selv bidra i nye medier som på Facebook, blogger, twitter etc.

Partiene gjør også sitt for å åpne seg. Foran nominasjonen i Akershus Venstre i 2005 satt jeg selv i nominasjonskomiteen. Selv lokallagenes egne rangerte forslag ble lagt ut på nett i et Excel-oppsett. Jeg hadde aldri vært med på tilsvarende i mine 20 år i politikken. Nominasjonsmøter er også åpne for den som vil se på. Og igjen: Ønsker man å endre noe, må man altså gjøre det. Ikke bare snakke om det.

Å gi blaffen
Noe av problemet med lokalpolitikken er ikke hvem som deltar, men hvilken makt de har. Første bud burde være å avskaffe monopoler og/eller tvang, enten det gjelder, vann, kloakk, søppeltømming. Brukerstyring som fritt skolevalg, fritt sykehus- og sykehjemsvalg, fritt barnehavevalg etc. burde være en selvfølge. Den enkelte kommune bør stå fritt i hvilke lønns- og arbeidsbetingelser de ønsker å bruke for å tiltrekke seg arbeidskraft. Problemet med lokalpolitikerne er ikke at de er velstående, hvite, rike og middelaldrende. Problemet er at de er formyndere.

Man kan velge å gi blaffen også i kommunale formyndere. Bryte regler som ikke har andre ofre enn reguleringskåte politikere og byråkrater, og arbeidstagere i monopoliserte tjenesteyterprodusenter. Kanhende blir reguleringslysten mindre hvis folk rett og slett ikke bryr seg om reguleringene?

Det som mangler
Hvis politikken domineres av hvite, velstående, middelaldrende menn er dette fordi ungdom, kvinner, innvandrere, funksjonshemmede og eldre ikke benytter seg av de muligheter som ligger i det politiske systemet. Enten du er partimedlem, tillitsvalgt eller bare vanlig velger. Det som mangler er altså at noen gjør noe. Vær selv den forandringen du ønsker å få til.

Har du meninger om denne saken? Interessert i hva andre mener? Følg debatten hos Liberaleren.

er ifølge ungene mine et ord som dukker opp i en episode av “Fanthomas”-serien på VG-nett. Nyordet passer godt på tilstanden her til lands og ikke minst i Oslo og i media et par dager før president Obama kommer til Oslo.

Blant de oppgaver liberalister mener at staten tross alt skal ha, er ansvaret for lov og orden. Når det nå trekkes politifolk inn til Oslo fra hele landet (minus Nord-Norge), kan dette ha konsekvenser for bekjempelse av vanlig kriminalitet i alle områder som tappes for politiressurser. Kriminalitetsbekjempelsen i Norge lider nok som den gjør, uten at det skal bli enda verre som følge av at en eller annen notabilitet fra utlandet beærer oss med 26-timers besøk. Utgifter til slike besøk bør ikke belastes det ordinære politibudsjettet, men enten finnes på en post for ekstraordinære situasjoner, eller løses via en ekstraordinær bevilgning. Nyheten om tildelingen kom før Stortinget strødde sand på regjeringens budsjettforslag, så dette kunne man ordnet som foreslått her. Istedenfor skal vi vanlige folk lide for Jaglands stormannsgalskap.

Obamaramadrama preger mediene. Stadig kommer det meldinger om endringer i Obamas offisielle program. Interaktive kart på nett. Indignasjon og skuffelse hos alle fra skolebarn til Fredssenteret på Aker brygge. Hvorfor kan man ikke bare nøye seg med å si at Obamas program ikke kommer til å være klart før han har reist? “Dette gjorde Obama i Norge”. Men det er klart at det selger ikke like mye eller genererer ikke like mange klikk.

Skal vi tro media er statsministeren blant dem som virkelig sliter. Ikke bare med gallupene, men hva han skal snakke med Obama om. Det skjønner jeg godt. En som har nok med å regjere skal dele sine tanker med en som er valgt på Den Store Visjonen om Fremtiden. Ikke skal de gå tur rundt Sognsvann, og ikke får de dratt til Landsmoderens hytte på Mylla eller hvor det nå er. Med det været som er i Oslo om dagen er vel ikke utsikten ned mot Youngstorvet eller ut mot tåkehavet på fjorden det som vil imponere Obama mest. Jens kan jo forklare Obama hvorfor Norge, som har mast sånn om Guantanamoleiren ikke vil hjelpe ham med å få stengt leiren ved å ta imot et par av de urettmessig fengslede. For var de ikke terrorister i utgangspunktet skulle de vel ikke være det nå, heller? Men så var det dette med å snike i køen, da. Det er jo Ap imot. Så da må nok uskyldig fengslede fra Guantanamo pent stille seg seg i UDI-køen, sammen med asylsøkere, arbeidsinnvandrere, au pair’er og utlendinger som ønsker å besøke familie i Norge. Min familie, for eksempel. Klart vi ikke kan la noen fra Guantanamo snike i denne felles UDI-køen, der saksbehandlerne behandler alle sakene om hverandre.

Jens kan jo eventuelt spørre Obama om hvorfor han ikke oppfyller landsmoderens forventninger? Slikt går da bare ikke an!

At Obama ikke kommer til Nobelkonserten, er jo egnet til å skuffe. At dette arrangementet preget av C, D, og E-stjerner samt importerte programledere har noe som helst med fredsprisen å gjøre er like innlysende som at 30 000 nye soldater til Afghanistan har noe med fred å gjøre. Kanskje Jens kan få hjelp av Jagland til noen gode ordspill eller allegorier.

At statsledere faktisk må styre landet sitt, selv om de er i uforlignelige Norge er åpenbart egnet til å overraske. Blant annet meg. At et så stort land som USA, som faktisk har en regjering (selv om de kaller det administrasjon) skal være så detaljstyrt at presidenten må avlyse tradisjonelle poster på fredsprisvinnernes program for nettopp å styre USA, er litt pussig. Har han så lite kontroll over Biden (eh, ja, det er vel ingen overraskelse), Nancy Pelosi, og resten av gjengen at han må instruere og konsulteres around the clock så å si, synes jeg er rart. Godt da, å vite at Norge har faciliteter som gjør det mulig å styre verden herfra.

Er det ikke nettopp hva vi nordmenn har følelsen av at regjeringen vår forsøker på hele tiden? Enten det er fredsprosesser på Sri Lanka, i Midt-Østen eller Colombia, eller hindre regnskoghugging i Indonesia og Brasil, og beskytte landbruket mot unfair konkurranse fra den 3.verden. Eller plassere en avholdt eksstatsminister som vokter av menneskerettighetene i Europa? Obama kunne jo trygt overlate styringen av USA og resten av verden til mannskapet til Jens.

Blant de mange endringene i programmet, er muligheten for pressekonferanse. Om det er siste utvikling i saken vet jeg ikke, men muligheten er tilstede for en pressekonferanse – der norske journalister ikke får stille spørsmål. Han skal på denne måten unngå kritiske spørsmål. Fra norsk presse??? Obama???? Kan jeg aldri tenke meg at er den egentlige grunnen. Det mest kritiske spørsmålet han ville fått er vel “Hvorfor er det ikke fred i Afghanistan ennå” eller varianter av dette. I motsetning til de fleste andre fredsprisvinnere har Obama et land og en verden å styre. I tillegg er visst ikke USAs president generelt sett noe særlig tilgjengelig for media. Dessuten skriver jo journalistene hva de vil, uansett. Fakta er ikke noe tema. Ihvertfall ikke hvis det er USA det gjelder. For norske journalister som kan støte på statsråder og stortingsrepresentanter hvor det skal være, er det naturligvis merkelig at verdens mektigste mann (er ikke det Chinas leder?) ikke er tilgjengelig sånn når det måtte passe mediene.

Det har slått meg at én grunn til at Obama begrenser sin tilgjengelighet for media spesielt og sin tid i Oslo generelt, er at han mener han ikke burde vært her. Han mener vel strengt tatt at han ikke fortjente prisen overhodet. At han derfor drar til København og klimatoppmøtets innspurt er derfor strengt tatt nokså forståelig.

Når skal medstrømsmedia tenke den tanken?

Har du meninger om denne saken? Interessert i hva andre mener? Følg debatten hos Liberaleren.